Nokså sent i livet har også jeg oppdaget gleden ved å sitte på barkrakk. Vi møtes ved disken hver ettermiddag, den samme gjengen, alle menn. Vi kjenner hverandres ansikter godt. Det er sjelden vi snakker om noe alvorlig, likevel føler vi en sterk samhørighet der vi sitter, for det er alltid noen her hvis skjebne er mer fremskreden enn de øvriges.
Med kjølig distanse betrakter vi ham som er i ferd med å gå til hundene. Selv er vi ikke der ennå, men det er godt å ha noe å heve seg over. Så lenge det varer.
lørdag 17. januar 2009
mandag 12. januar 2009
Journalister på jobb
Når journalister ser seg nødt til å utstyre seg med hjelm og gassmaske før de skal ut på reportasjejobb i Oslo, begynner situasjonen å bli temmelig uholdbar. Journalistene som dekket slagsmålene i Oslo sentrum før helgen, så ut som om de var utstyrt for kampsoner under helt andre breddegrader enn våre. Det var så man nesten ikke trodde sine egne øyne. Kunne dette virkelig være nødvendig? Eller var utstyret først og fremst et uttrykk for en slags journalistisk forfengelighet og et ønske om å befinne seg mest mulig i sentrum for de heftigste konfrontasjonene, for å ha noe skikkelig å rapportere om?
Jeg er fullt klar over at man bare ved å antyde dette spørsmålet beveger seg ut på tynn is. Det var ikke journalistene som vandaliserte Oslo sentrum. Og de må ha lov til å rapportere om det som skjer – det å være øyenvitne, er en av journalistenes aller fremste oppgaver. Men like fullt: Det overdådige sikkerhetsutstyret enkelte av dem hadde utstyrt seg med, satte dem i stand til å følge begivenhetene på temmelig kloss hold. De ivrigste demonstrantene ble regelrett fotfulgt av kameraer, og bildene som senere ble lagt ut på nettet viser tydelig at fotografene hadde plassert seg midt i aggresjonslinja mellom politiet og steinkasterne.
Det er ingen grunn til å tro at dette virket spesielt dempende på konfrontasjonsnivået.
En artikkel på ABC-nyheter, som nå er fjernet fra nettet, viser tydelig at kommunikasjonen mellom enkelte journalister og ”demonstrantene” var temmelig tett. ”Bli med oss nå, så skal du få se noe du aldri har sett før”, sier en av ungdommene til den ivrige reporteren. Reporterene blir selvfølgelig med, og blir nærvitne til ruteknusing og avfyring av nyttårsraketter inn i Frimurerlosjen.
Da får jeg lyst til å stille spørsmål om hvor mye nærhet til begivenhetene som skal til for å ivareta rolen som uhildet rapportør. Når en ung steinkaster har pressen på mindre enn en armlengdes avstand, er det jo ikke spesielt underlig at han får lyst til å vise seg fram. Fra pressens side handler dette mer om en vilje til å fråtse i detaljskildringer enn om å bevare en objektiv distanse. For min egen del, er jeg ikke i tvil om at pressens overdrevent tette nærvær ansporet til langt mer hærverk enn vi ellers ville ha sett.
Jeg er fullt klar over at man bare ved å antyde dette spørsmålet beveger seg ut på tynn is. Det var ikke journalistene som vandaliserte Oslo sentrum. Og de må ha lov til å rapportere om det som skjer – det å være øyenvitne, er en av journalistenes aller fremste oppgaver. Men like fullt: Det overdådige sikkerhetsutstyret enkelte av dem hadde utstyrt seg med, satte dem i stand til å følge begivenhetene på temmelig kloss hold. De ivrigste demonstrantene ble regelrett fotfulgt av kameraer, og bildene som senere ble lagt ut på nettet viser tydelig at fotografene hadde plassert seg midt i aggresjonslinja mellom politiet og steinkasterne.
Det er ingen grunn til å tro at dette virket spesielt dempende på konfrontasjonsnivået.
En artikkel på ABC-nyheter, som nå er fjernet fra nettet, viser tydelig at kommunikasjonen mellom enkelte journalister og ”demonstrantene” var temmelig tett. ”Bli med oss nå, så skal du få se noe du aldri har sett før”, sier en av ungdommene til den ivrige reporteren. Reporterene blir selvfølgelig med, og blir nærvitne til ruteknusing og avfyring av nyttårsraketter inn i Frimurerlosjen.
Da får jeg lyst til å stille spørsmål om hvor mye nærhet til begivenhetene som skal til for å ivareta rolen som uhildet rapportør. Når en ung steinkaster har pressen på mindre enn en armlengdes avstand, er det jo ikke spesielt underlig at han får lyst til å vise seg fram. Fra pressens side handler dette mer om en vilje til å fråtse i detaljskildringer enn om å bevare en objektiv distanse. For min egen del, er jeg ikke i tvil om at pressens overdrevent tette nærvær ansporet til langt mer hærverk enn vi ellers ville ha sett.
søndag 4. januar 2009
Marerittet i Gaza
Eric S. Margolis' artikkel på Al-Jazeeras nettsider gir en god analyse av situasjonen. http://english.aljazeera.net/focus/war_on_gaza/2009/01/200914102257130539.html
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
