Om Bullshit

En av mine favorittbøker har i lengre tid vært den lille språkfilosofiske avhandlingen On Bullshit, utgitt for tjuefem år siden av den amerikanske filosofiprofessoren Harry Gordon Frankfurt. Nå er boka utkommet på norsk. Den er et sprenglærd forsøk på å definere og analysere ordet Bullshit ­–eller pisspreik, som vi sier på norsk – karakteriserende som det er for svært mye av det som sies og skrives av politikere og pressefolk både i vår tid og i tidligere tider. Debattredaktøren i Dagsavisen, Ivar A Iversen, skriver:

Å snakke bullshit er ikke det samme som å lyve. Det definerende trekket ved bullshit er at bullshitteren ikke bryr seg om hvorvidt han eller hun snakker sant eller ikke. Målet er først og fremst å framstå i et godt lys. En sier det en sier for å fremme sin egen sak, hva nå den enn er. En kan altså snakke sant og likevel snakke bullshit – slik en klokke som ikke går vil vise riktig tid to ganger i døgnet. 

Hele Iversens bokomtale kan leses her: 

Poenget med bullshit er med andre ord ikke hvorvidt det man sier er sant eller ikke, heller ikke hvorvidt man mener det man sier, men hvilken effekt det man sier har på tilhøreren. Et godt eksempel på Bullshit er omtalt tidligere i denne bloggen, i omtalen av kulturministerens etterlysning av provokasjoner og opprør. Det var en opportun ting å si der og da, blant halvrabiate kunstnere. Det er lite trolig at han vil gjenta oppfordringen i tyngre politiske fora. 

Gode eksempler på Bullshit er ikke vanskelig å finne. I løpet av dagen blir det opprettet et bullshit-forum på Facebook men tanke på å samle flest mulig gode eksempler. Hvem vet – kanskje det kan bli en bok av det? 

Bullshit!

Tolerant justisminister

Justisminister Knut Storberget, mannen som aldri sover, er en helgarderingens mann. I spørsmålet om å tillate bruk av hijab i politiet, er han for, mot og avventende på samme tid - alt sammen på innpust og med stemmen dirrende av engasjement. Ingen tvil om at mannen er en dypt seriøs politiker.

Når han vil tillate hijab, er det etter eget utsagn for å trekke nye grupper - det vil si innvandrere - til politiyrket. Da er det selvsagt viktig å vise åpenhet og toleranse, og tillate folk å kle seg slik deres respektive trosretninger tilsier. Når han er mot, er det – fortsatt etter eget utsagn – fordi politiet skal være verdinøytralt. Når han er avventende, er det fordi han ikke har peiling på hva han snakker om, og vil vente og se hvilken vei vinden blåser før han gjør seg opp en egen mening.

Hver for seg kan disse holdningene ha mye for seg, også den siste. Men å gjøre seg til iherdig talsmann for alle tre holdningene på en gang, må sies å være litt i drøyeste laget, selv for en politiker. Storberget trenger virkelig ingen opposisjon for å få fram kontroversene. Det han derimot kunne trenge, er noen – også kalt politiske rådgivere – som kan kneble ham, binde ham og stenge ham inne i et kott hver gang han får trang til å si noe. Den mannen trenger å bli beskyttet mot seg selv.

Han trenger også beskyttelse mot sin egen uvitenhet. For det virkelig oppsiktsvekkende i denne saken, er ikke at justisministeren har mangfoldige meninger, men at han ikke aner hva en hijab er for noe.

Hijab er ikke noe tradisjonelt religiøst hodeplagg, det er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen, oppfunnet i vår tid, som et moderne alternativ til de tradisjonelle klesdraktene for kvinner i muslimske kulturer. Bruk av dette hodeplagget er følgelig forbudt i de fleste muslimske land. Det signaliserer nemlig politisk opposisjon, og det tillater man lite av i dagens muslimske verden.

Nå er det selvfølgelig ikke slik at alle som går med hijab nødvendigvis er fanatiske fundamentalister og potensielle selvmordsbombere. Hijab’en har etter hvert blitt et moteplagg, på linje med hva t-skjorter med bildet av Che Guevara ble for vestlig og latinamerikansk ungdom på søttitallet. Det var mange med slike t-skjorter som ikke hadde tenkt å invadere Bolivia, for å si det sånn, og de færreste av dem hadde Kalashnikov’en liggende under senga.

Ikke desto mindre er det vanskelig å komme bort fra følgende: Dersom islamistene i vesten greier å gjøre hijab-skautet ensbetydende med tilhørighet til religionen islam, har de vunnet en seier de ikke har greid å oppnå noe sted i den muslimske verden, kanskje med unntak av Iran. Det er først og fremst i denne sammenhengen Storbergets ulike meninger blir underlige, uanset hvilken av dem han fremmer. Hvis man ikke visste bedre, skulle man tro han var kjøpt og betalt av mullah Krekar. Det er han selvfølgelig ikke. Han er bare uvitende.  Og da ville det kanskje være like greit å holde kjeft? 

Så gikk det bra denne gangen også

Vika Viseklubb har arrangert sitt tredje (eller femte, avhengig av når man begynner å telle) arrangement på En Café, nederst i Observatoriegata. Og også denne gangen gikk det hele forbausende bra. Men minimal annonsering - Facebook og jungeltromma - var det nesten stinn brakke, en lett blanding av naboer fra Vika og gamle venner fra Forsøksgymnaset i Oslo. Heller ikke denne gangen hadde vi noen særlig klar formening om hva vi skulle spille, dermed ble det selvfølgelig noen gjengangere - men for min del er jeg veldig fornøyd over å ha fått prøvd ut noen av Dylan-gjendiktningene mine, riktignok for et ikke så altfor årvåkent publikum, men det er nettopp noe av hensikten: Prat og musikk. 

Neste arrangement går formodentlig av stabelen første torsdag i mars, og blir annonsert på Fjesboka. 

Sammenbrudd

Datamaskinen min tok kvelden tidlig på fredag. Etter å ha vist tydelige geriatriske trekk i en ukes tid, sovnet den inn akkompanert av en snorkende lyd i harddisken, før alt ble stille.

Det er som om nervesystemet mitt er blitt kappet av.

På toppen av det hele har jeg en backuprutine som skal ta sikkerhetskopi hver natt. Den viste seg å ha sviktet. Siste backup ble tatt i oktober. Fire måneders arbeid er oppløst i ingenting. Jeg aner ikke hvilke jobber jeg har gjort, hvilke jeg har fått betalt for, hvilke jeg har sendt regninger for og ikke hvilke jeg har påtatt meg og ikke har gjort ferdig ennå. Med finanskrise og stor rift om jobbene, er dette den sikreste vei til fortapelsen det er mulig å forestille seg. Å sende epost rundt til kundene og skylde på et datahavari, høres ut som en tynn unnskyldning for upålitelighet.

Det verste er at dette har skjedd før. Datamaskinen var halvannet år gammel - i gjennomsnitt finner slike sammenbrudd sted omtrent annethvert år for min del. Med regelmessig backup blir konsekvensene vanligvis ikke så store. Nå er de katastrofale. Jeg orker ikke engang forestille meg snikdrap på Bill Gates en sen kveld i en mørk bakgate - dette er rett og slett ikke morsomt lenger.

Fra nå av er det definitivt slutt med Microsoft Windows. Det får ikke hjelpe at Apple svir i lommeboka. Nå har jeg rett og slett fått nok.