Skogsblomster

Rips i bøtter og spann ...

Nå er det rips å få

Donovan

Få artister har blitt så ettertrykkelig glemt som den skotske visesangeren Donovan Leitch. På seksti- og begynnelsen av syttitallet herjet han på hitlistene verden over i en grad som bare ble overgått av The Beatles og, fra tid til annen, The Rolling Stones, band han for øvrig øvde en stor påvirkning på. Hans musikalske innflytelse på samtidas musikk, det som på sekstitallet kaltes pop, og som på syttitallet ble omtalt som rock, var aldeles ekstrem, og ble bare overgått av den innflytelsen han hadde på kulturen som omga musikken. Arbeidergutten fra Edinburgh, som ble stjerne over natta, var inspirator for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret i sekstiåra, og for mye av det som var bra innenfor musikken. Han introduserte The Beatles, Bob Dylan, Rolling Stones og Jimi Hendrix for hallusinogene droger. Han oppfant slagordet flower power, på en LP med den vakre tittelen A Gift From A Flower to A Garden. Han lærte George Harrison å meditere, og tok med seg alle fire gutta til ashramet til guru Mahareshi i India – for a spot of meditation. Han var hippie før hippiene. New age-agent før new age ble oppfunnet. Men alt dette er for lite å regne mot den innflytelsen han hadde musikalsk.

Donovan omtales gjerne som visesanger, men han betraktet seg selv som en pop-artist. Pop på den tida omfattet noe helt annet enn det vi forbinder uttrykket med i dag – hele den Liverpoolske musikkbevegelsen var pop, alt det foreldrene våre nektet oss å høre på. Pop var rytmegitar, sologitar, batteri og bass, og fire eller fem narsissistiske musikere med langt hår og like dresser, som sang dundrende sanger om pubertal kjærlighet i grovspilte arrangementer i C-, F- og G-dur. Inspirasjonen var Buddy Holly og andre eksponenter for amerikansk rock-n-roll.

Inn i dette trakk Donovan elementer av jazz, klassisk musikk, indisk musikk, keltisk musikk, folkeviser og, selvfølgelig, rock. Han tok i bruk ”nye” instrumenter, og fikk andre til å gjøre det samme. George Harrison blir ofte tilskrevet æren for å ha vært den første til å bruke indisk sitar i vestlig popmusikk, på Norwegian Wood. Men Donovan var først ute, med sitar som med så mye annet.

Han skrev låter i et rasende tempo. Hvor mange, er det ingen som har helt oversikt over, men man har talt seg fram til at 200 av sangene hans er blitt utgitt på plate av andre artister, fra Byrds til Jefferson Airplane. To hundre. Han var aktiv i ca. åtte år, fra 1962 til 1969. 200 låter. Det blir en ny sang hver fjortende dag. Ikke verst, når man tar i betraktning at mannen mesteparten av tida var så skev at han knapt kunne gå.

Dagsrytmen, i lange perioder, besto i å stå opp et kvarter før soloppgang, ta en mescalintrip, og deretter stige med sola. Svært mange av sangene hans handler om det. For eksempel Sunshine Superman. Eller smak på denne teksten:

He will bring happiness in the pipe.

He’ll ride right away on his silver bike.

And apart from that he’ll be so kind

In consenting to

Blow your mind.

Nå må det i rettferdighetens navn sies at visene hans var enkle. Enkle i tekst, og enkle i musikalsk struktur, på samme måte som folkeviser er enkle. To linjer vers, og et omkved. Men han gjorde det så lekent. Han lekte seg fram til låtene, og hadde en vennlig måte å gi faen i konvensjoner på, musical and otherwise. Hans protest var ikke aggressiv, som mange av hans samtidige, men myk, zen-aktig, lik det myke vannet som sliper den harde steinen rund.

Tekstmessig var han ingen Shakespeare. Men som populærartist insisterte han hele tida på å gjøre popmusikken meningsfull. Det skulle ikke bare handle om pubertal kjærlighet, men om kjærlighet i universell forstand. Faren hans var kommunist, og svermet for væpnet arbeiderrevolusjon. Donovan hadde større tro på å forandre menneskene i systemet innenfra. De hadde heftige diskusjoner, ble aldri enige, men holdt det likevel gående sammen. Gammeln fulgte sønnen på turneer hele verden rundt –oppgaven hans besto i å introdusere avkommet off-stage over høyttaleranlegget: Ladies and gentlemen – I give you Donovan Leich – mens Donovan på sin side dro veksler på alle visene faren hadde sunget for ham da han var liten. De keltiske visene, som var grunnlaget for hans egen låtskriving. Mission: Å dra popmusikken bort fra den amerikanske innflytelsen, i retning av det keltiske. (Han gjorde en god jobb der.)

Dette blogginnlegget ble langt, gitt. Jeg kunne ha sagt mye mer om Donovan, men jeg skal ikke dra det så mye lenger nå. Bare nevne at jeg har brukt mye av denne sommeren på å spile meg gjennom en del av katalogen hans, og vil gjerne slå et slag for Donovan. Jeg anser ham, som tidligere nevnt, ansvarlig – med rette eller urette? – for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret på sekstitallet, og mye av det som var bra med musikken. Han var et stort forbilde for meg da jeg gikk på ungdomsskolen, men da skjønte jeg ikke helt betydningen av ordet Sunshine. Uansett er det mye som tyder på at det blir konsert på En Café til høsten, inkludert foredrag, med tittelen Hva skjedde med Donovan. Inspirert av en sommer på Måna (se bilde under Denne sommeren) med Donovanlåter fra morgen til kveld.

Stay tuned.

Willy B døde natt til fredag

Takk for alt, Willy B

Min gamle klassekamerat fra Forsøksgym, Willy Bakken, døde natt til fredag. Trygve Mathiesen har skrevet en fin artikkel om ham, under lenken over. Sjøl husker jeg Willy best fra fritidsrommet på skolen, der han satt i en krok og øvde på gitaren sin. Og da vi stakk av fra timene sammen, for å dra på Toga-hjørnet og drikke pils. De hadde byens billigste øl.

Willy Bakken var en kritisk entusiast som gikk sine egne veier. Jeg så dessverre ikke så mye til ham de seneste åra. Nå er det for seint.

For ordens skyld: Bildet av Willy B er tatt av Frode Skjold, og er hentet ned fra siden hans på Flickr. (http://www.flickr.com/photos/frodeskjold/3920473984/)

Denne sommeren

Denne sommeren er et harkende maskineri som slår seg av og på til stadighet. Været skifter flere ganger om dagen, aldeles uten omtanke, og mens resten av Europa baler med den verste hetebølgen i manns minne, med temperaturer opp mot 40 grader i skyggen, går vi her omkring og fryser og svetter om hverandre, og sjekker værtjenesten på yr.no flere ganger om dagen for å få et holdepunkt i tilværelsen. Men det får vi ikke. Været er langt fra hva det gir seg for ut på nettet. Ikke nok med at de ikke kan fortelle oss hvordan været blir, de har ikke engang peiling på hvordan det er. På yr smiler en glitrende sol, mens regnet høljer ned utenfor stueveggen.

Dette frenetiske skiftet mellom regn og sol skaper et grovær som virker stadig mer illevarslende jo mer sommeren skrider fram. Det er som om naturen er ute etter hevn, og kommer for å ta oss. Stien ned til sommerhytta vår er snart så gjengrodd at den ikke syns lenger. Grønnsværet rykker oss stadig nærmere inn på livet, og omringer oss fra alle kanter. Riktignok er jeg glad i naturen, men nå begynner det å bli mye å hanskes med. Lufta er full av mygg, bakken er full av flått og fjorden er full av brennmaneter. Solfaktor er byttet ut med Eurax og Xylocain, for høvelig lokalbedøvelse. Hytta, som engang var en husmannsplass midt inne i en omfangsrik hamnehage der det gikk hester og kyr på beite, blir stadig tettere omringet av nordisk regnskog. Epletrærne som ble plantet her for knapt et par mannsaldre siden, og som man må anta hadde litt luft og rom omkring seg en gang i tida, står nå midt inne i tette skauen. Mellom røslige graner finner vi en rododendronhekk. Ingen tvi om at dette landet er i ferd med å gro igjen. Og denne sommeren gror det heftigere enn noensinne.

Om vi bare hadde hatt en geit eller to, eller et par kyr. De kunne ha beitet hamnehagen tilbake til sin fordums glans. Vi har vært inne på tanken om å få lånt noen drøvtyggere av en lokal bonde, men det lar seg ikke gjøre. Bønda holder ikke på med dyr lenger, de dyrker poteter og jordbær, og om vi støter på en gjeng landarbeidere ute på et jorde, så snakker de bare litauisk, og skjønner ikke hva vi prøver å redegjøre for. De mekaniske innretningene vi rår over, i form av gressklipper med 6 hk Briggs & Stratton-motor, har gitt opp for lengst. Her må et slås med ljå. Vordende grovtømmer angripes med håndsag. Det er vel bare byfolk som oss som er teite nok til å holde på med den slags antikverte redskaper, men vi får se det som en form for kulturvern, noe vi holder på med for at ikke ferdigheter med ljå skal gå fullstendig i glemmeboka.

Nå må det sies at jeg kapitulerte etter noen timer, svett og fæl, og fikk lånt en traktor av en kornbonde i Vestby. Det hjalp. Nå går det faktisk an å gå over tunet.

Enn så lenge holder vi med andre ord tappert stand. Og drømmer om litt av den hetebølgen vi har hørt rykter om. Ikke hele bølgen. Bare litt av den. Det hadde ikke vært så verst.

Altergutten finnes ikke

Rudi Kessel sier i et intervju i Klassekampen 9. april at han ser på sølibatet som en nøkkel til å forstå de svært omfattende overgrepssakene som har blitt avslørt innen Den katolske kirke. Jeg tror han tar feil.

Det er en mengde mennesker i samfunnet som lever i seksuell avholdenhet, frivillig eller ufrivillig, uten å bli overgripere av den grunn. Jeg tror årsaken til at det finner sted så mange overgrep nettopp i kristne miljøer, er å finne i den løgnaktige kristne virkelighetsoppfatningen, der et menneske blir ansett for å være av en fundamentalt syndig natur. Denne syndigheten settes primært i forbindelse med seksualitet. Det er ofte et ekstremt fokus på parhestene ”seksualitet” og ”synd” innenfor kristne miljøer. Samtidig har man den forestilling at den som synder i sitt hjerte, har allerede syndet mot Gud. Dermed blir spranget fra tanke til handling foruroligende kort.

Man kan kalle det en tragisk virkelighetsforvrengning: Presten som forgriper seg på altergutten, blir ikke fristet av hans glatte hud og unge kropp. Nei, det er Satan som frister presten, og som lokker ham til synd – en synd som er begått allerede før handlingen finner sted. Selve overgrepet blir en parentes i et hendelsesforløp der altergutten bare er en statist i et større sjelsdrama, der det først og fremst er prestens frelse som står på spill. Som offer er jo altergutten uten synd. Dermed er det presten som blir offer, et offer for Satans fristelse. Altergutten finnes ikke.

Let sleeping dogs lie

Plutselig er det blitt vår, og ingenting er som det pleier lenger. Det henger en gul solskive på himmelen som jeg nesten hadde glemt eksistensen av, det er lyst og fint både morgen og kveld, og døgnrytmen jeg har lagt meg til i løpet av vinteren, er merkverdig ute av synk med den virkeligheten som utfolder seg utenfor vinduene. Det er ikke bare vinteren og kulda som har sluppet taket, også tidsklemma gjør seg mindre gjeldende enn før. For når dagens gjøremål er gjort og det er krysset av for alt som sto på lista, eller mesteparten av det, er det fortsatt tid igjen. Tid med dagslys, som en aldeles uventet overraskelse. For første gang på det jeg kan huske har jeg flere timer foran meg som ikke har blitt øremerket til noen verdens ting. Og som om jeg overhodet ikke hadde lengtet etter nettopp det i lange tider, blir jeg sittende med en underlig stillhet i kroppen, til tross for at biltrafikken ute i Løkkeveien er like øredøvende som alltid, og lure: Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg bruke denne tida til?

Det er ikke noe presserende spørsmål. For mens jeg venter på at svaret skal innfinne seg et eller annet sted fra, setter jeg meg ned med gitaren, og synger av full hals. Det er ingen som hører likevel. Den ene sangen etter den andre. Innimellom finner jeg ut at det kunne passe med et glass vin, og trekker opp en flaske. Bikkja ligger og sover på dørmatta. Han kunne kanskje tenke seg å gå ut en tur? Jeg tror forresten ikke det haster, vi har gått flere turer før i dag, og på engelsk er det et ordtak som heter let sleeping dogs lie. Det er visst ment som en advarsel, så da lar jeg ham ligge, og spiller heller en sang til. Underlig at han sover, forresten, sånn som jeg gauler og skriker, men han har kanskje blitt vant til det. Og mens jeg spiller og synger og funderer over hundens vaner, slår det meg at jeg har et medlemskap på SATS som jeg ikke har brukt på aldri så lenge. Jeg hadde tenkt å komme i form, men fikk aldri tid. Nå har jeg tid, men det er så deilig å la være. Jeg kan trene en annen gang. I overmorgen, for eksempel. I mellomtida sitter jeg her og nyter det faktum, blant vin og andre fakta, at jeg ikke har gått for å trene på SATS.

Det er ikke så verst.