Nå er det rips å få

Donovan

Få artister har blitt så ettertrykkelig glemt som den skotske visesangeren Donovan Leitch. På seksti- og begynnelsen av syttitallet herjet han på hitlistene verden over i en grad som bare ble overgått av The Beatles og, fra tid til annen, The Rolling Stones, band han for øvrig øvde en stor påvirkning på. Hans musikalske innflytelse på samtidas musikk, det som på sekstitallet kaltes pop, og som på syttitallet ble omtalt som rock, var aldeles ekstrem, og ble bare overgått av den innflytelsen han hadde på kulturen som omga musikken. Arbeidergutten fra Edinburgh, som ble stjerne over natta, var inspirator for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret i sekstiåra, og for mye av det som var bra innenfor musikken. Han introduserte The Beatles, Bob Dylan, Rolling Stones og Jimi Hendrix for hallusinogene droger. Han oppfant slagordet flower power, på en LP med den vakre tittelen A Gift From A Flower to A Garden. Han lærte George Harrison å meditere, og tok med seg alle fire gutta til ashramet til guru Mahareshi i India – for a spot of meditation. Han var hippie før hippiene. New age-agent før new age ble oppfunnet. Men alt dette er for lite å regne mot den innflytelsen han hadde musikalsk.

Donovan omtales gjerne som visesanger, men han betraktet seg selv som en pop-artist. Pop på den tida omfattet noe helt annet enn det vi forbinder uttrykket med i dag – hele den Liverpoolske musikkbevegelsen var pop, alt det foreldrene våre nektet oss å høre på. Pop var rytmegitar, sologitar, batteri og bass, og fire eller fem narsissistiske musikere med langt hår og like dresser, som sang dundrende sanger om pubertal kjærlighet i grovspilte arrangementer i C-, F- og G-dur. Inspirasjonen var Buddy Holly og andre eksponenter for amerikansk rock-n-roll.

Inn i dette trakk Donovan elementer av jazz, klassisk musikk, indisk musikk, keltisk musikk, folkeviser og, selvfølgelig, rock. Han tok i bruk ”nye” instrumenter, og fikk andre til å gjøre det samme. George Harrison blir ofte tilskrevet æren for å ha vært den første til å bruke indisk sitar i vestlig popmusikk, på Norwegian Wood. Men Donovan var først ute, med sitar som med så mye annet.

Han skrev låter i et rasende tempo. Hvor mange, er det ingen som har helt oversikt over, men man har talt seg fram til at 200 av sangene hans er blitt utgitt på plate av andre artister, fra Byrds til Jefferson Airplane. To hundre. Han var aktiv i ca. åtte år, fra 1962 til 1969. 200 låter. Det blir en ny sang hver fjortende dag. Ikke verst, når man tar i betraktning at mannen mesteparten av tida var så skev at han knapt kunne gå.

Dagsrytmen, i lange perioder, besto i å stå opp et kvarter før soloppgang, ta en mescalintrip, og deretter stige med sola. Svært mange av sangene hans handler om det. For eksempel Sunshine Superman. Eller smak på denne teksten:

He will bring happiness in the pipe.

He’ll ride right away on his silver bike.

And apart from that he’ll be so kind

In consenting to

Blow your mind.

Nå må det i rettferdighetens navn sies at visene hans var enkle. Enkle i tekst, og enkle i musikalsk struktur, på samme måte som folkeviser er enkle. To linjer vers, og et omkved. Men han gjorde det så lekent. Han lekte seg fram til låtene, og hadde en vennlig måte å gi faen i konvensjoner på, musical and otherwise. Hans protest var ikke aggressiv, som mange av hans samtidige, men myk, zen-aktig, lik det myke vannet som sliper den harde steinen rund.

Tekstmessig var han ingen Shakespeare. Men som populærartist insisterte han hele tida på å gjøre popmusikken meningsfull. Det skulle ikke bare handle om pubertal kjærlighet, men om kjærlighet i universell forstand. Faren hans var kommunist, og svermet for væpnet arbeiderrevolusjon. Donovan hadde større tro på å forandre menneskene i systemet innenfra. De hadde heftige diskusjoner, ble aldri enige, men holdt det likevel gående sammen. Gammeln fulgte sønnen på turneer hele verden rundt –oppgaven hans besto i å introdusere avkommet off-stage over høyttaleranlegget: Ladies and gentlemen – I give you Donovan Leich – mens Donovan på sin side dro veksler på alle visene faren hadde sunget for ham da han var liten. De keltiske visene, som var grunnlaget for hans egen låtskriving. Mission: Å dra popmusikken bort fra den amerikanske innflytelsen, i retning av det keltiske. (Han gjorde en god jobb der.)

Dette blogginnlegget ble langt, gitt. Jeg kunne ha sagt mye mer om Donovan, men jeg skal ikke dra det så mye lenger nå. Bare nevne at jeg har brukt mye av denne sommeren på å spile meg gjennom en del av katalogen hans, og vil gjerne slå et slag for Donovan. Jeg anser ham, som tidligere nevnt, ansvarlig – med rette eller urette? – for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret på sekstitallet, og mye av det som var bra med musikken. Han var et stort forbilde for meg da jeg gikk på ungdomsskolen, men da skjønte jeg ikke helt betydningen av ordet Sunshine. Uansett er det mye som tyder på at det blir konsert på En Café til høsten, inkludert foredrag, med tittelen Hva skjedde med Donovan. Inspirert av en sommer på Måna (se bilde under Denne sommeren) med Donovanlåter fra morgen til kveld.

Stay tuned.

Willy B døde natt til fredag

Takk for alt, Willy B

Min gamle klassekamerat fra Forsøksgym, Willy Bakken, døde natt til fredag. Trygve Mathiesen har skrevet en fin artikkel om ham, under lenken over. Sjøl husker jeg Willy best fra fritidsrommet på skolen, der han satt i en krok og øvde på gitaren sin. Og da vi stakk av fra timene sammen, for å dra på Toga-hjørnet og drikke pils. De hadde byens billigste øl.

Willy Bakken var en kritisk entusiast som gikk sine egne veier. Jeg så dessverre ikke så mye til ham de seneste åra. Nå er det for seint.

For ordens skyld: Bildet av Willy B er tatt av Frode Skjold, og er hentet ned fra siden hans på Flickr. (http://www.flickr.com/photos/frodeskjold/3920473984/)

Denne sommeren

Denne sommeren er et harkende maskineri som slår seg av og på til stadighet. Været skifter flere ganger om dagen, aldeles uten omtanke, og mens resten av Europa baler med den verste hetebølgen i manns minne, med temperaturer opp mot 40 grader i skyggen, går vi her omkring og fryser og svetter om hverandre, og sjekker værtjenesten på yr.no flere ganger om dagen for å få et holdepunkt i tilværelsen. Men det får vi ikke. Været er langt fra hva det gir seg for ut på nettet. Ikke nok med at de ikke kan fortelle oss hvordan været blir, de har ikke engang peiling på hvordan det er. På yr smiler en glitrende sol, mens regnet høljer ned utenfor stueveggen.

Dette frenetiske skiftet mellom regn og sol skaper et grovær som virker stadig mer illevarslende jo mer sommeren skrider fram. Det er som om naturen er ute etter hevn, og kommer for å ta oss. Stien ned til sommerhytta vår er snart så gjengrodd at den ikke syns lenger. Grønnsværet rykker oss stadig nærmere inn på livet, og omringer oss fra alle kanter. Riktignok er jeg glad i naturen, men nå begynner det å bli mye å hanskes med. Lufta er full av mygg, bakken er full av flått og fjorden er full av brennmaneter. Solfaktor er byttet ut med Eurax og Xylocain, for høvelig lokalbedøvelse. Hytta, som engang var en husmannsplass midt inne i en omfangsrik hamnehage der det gikk hester og kyr på beite, blir stadig tettere omringet av nordisk regnskog. Epletrærne som ble plantet her for knapt et par mannsaldre siden, og som man må anta hadde litt luft og rom omkring seg en gang i tida, står nå midt inne i tette skauen. Mellom røslige graner finner vi en rododendronhekk. Ingen tvi om at dette landet er i ferd med å gro igjen. Og denne sommeren gror det heftigere enn noensinne.

Om vi bare hadde hatt en geit eller to, eller et par kyr. De kunne ha beitet hamnehagen tilbake til sin fordums glans. Vi har vært inne på tanken om å få lånt noen drøvtyggere av en lokal bonde, men det lar seg ikke gjøre. Bønda holder ikke på med dyr lenger, de dyrker poteter og jordbær, og om vi støter på en gjeng landarbeidere ute på et jorde, så snakker de bare litauisk, og skjønner ikke hva vi prøver å redegjøre for. De mekaniske innretningene vi rår over, i form av gressklipper med 6 hk Briggs & Stratton-motor, har gitt opp for lengst. Her må et slås med ljå. Vordende grovtømmer angripes med håndsag. Det er vel bare byfolk som oss som er teite nok til å holde på med den slags antikverte redskaper, men vi får se det som en form for kulturvern, noe vi holder på med for at ikke ferdigheter med ljå skal gå fullstendig i glemmeboka.

Nå må det sies at jeg kapitulerte etter noen timer, svett og fæl, og fikk lånt en traktor av en kornbonde i Vestby. Det hjalp. Nå går det faktisk an å gå over tunet.

Enn så lenge holder vi med andre ord tappert stand. Og drømmer om litt av den hetebølgen vi har hørt rykter om. Ikke hele bølgen. Bare litt av den. Det hadde ikke vært så verst.