Farlig kunst

I anledning Kulturrådets konferanse om Farlig kunst, søkte jeg etter Dangerous Art på AltaVista. Bildet som kom opp skulle være svært betegnende for situasjonen: Indian girl by waterfall av Julia Francelle Huffmann.

Det er visst ikke bare i Norge at farlig kunst har dårlige rammebetingelser?

Den farlige kunsten: Høyt elsket – dypt savnet

Den farlige kunstens død er endelig offisielt stadfestet. Begravelsen fant sted under Norsk Kulturråds årskonferanse 2008, avholdt 14. november i Dansens Hus i Oslo.

Kulturminister Trond Giske forrettet. I gravtalen siterte han blant andre Pablo Picasso – Painting is not done to decorate apartments, it's an instrument of war – og beklaget seg over at norsk kunstdebatt stort sett dreier seg om estetikken i kunsten. Hvor har vi den farlige kunsten i dag? spurte han retorisk. Hvor finner vi romanen som provoserer, utfordrer makthaverne? Teaterstykkene som forandrer vår virkelighetsoppfatning?

For min egen del synes jeg det mest utfordrende for virkelighetsoppfatningen er å bo i et land der makteliten svermer for revolt og provokasjoner. Et land der statens viktigste kulturinstitusjon offisielt går ut og etterlyser opprør, og der selv kulturministeren understreker viktigheten av at kunstnere får anledning til å provosere og tøye grenser. Det er her underforstått at anledningen byr seg i form av statlige stipender. Ministeren lovet å gjøre sitt beste for å bedre rammebetingelsene i så måte, med følgende begrunnelse. Farlig kunst er forenelig med kunst betalt av makthaverne, fordi økt produksjonsmulighet gir økt frihet.

Etter denne konferansen skulle det si seg selv at enhver antydning til provokasjon innen kunsen er uinteressant. Heretter gjelder det å konsentrere seg om sentralområdene: Havet, Døden og Kjærligheten.

Pæra har gått

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har alltid greid å fremstå som en intelligent mann – en mand med pære, som den danske dikteren Tom Kristensen (forfatteren av Hærværk) pleide å si om folk med et visst omløp i de små grå. Nå, etter debuten på bokmarkedet, ser det imidlertid ut til at pæra har gått, i det minste om vi skal dømme etter tittelen på boka hans: Å gjøre en forskjell.

Men kjære Støre - sånt gjør man da ikke!

Det er mange ting man kan gjøre her i verden, men en forskjell, det kan man ikke gjøre - ikke på norsk. Om lykken står en bi, kan det man driver med aller nådigst utgjøre en forskjell, eller bidra til å skape en - noe det norske Arbeiderpartiet for øvrig har erklært seg som ihuga motstandere av - dessuten kan man gjøre på seg, gjør seg til, eventuelt gjøre seg til latter, eller - som utenriksministeren - gjøre en feil. Men en forskjell kan man ikke gjøre.

På amerikansk, derimot, kan man snakke om to make a difference – et idiomatisk uttrykk som oversatt til norsk betyr "å skape forandring".

Det ville ha vært en god idé.

Høstfarger i Uranienborgveien

Fra avdelingen for gode sitater:

In spite of the grey hairs on his head, he consorted with prostitutes and poets, and with persons even worse.

- Jorge Luis Borges, fra The uncivil teacher of court etiquette (1935)

Paris 20 år etter

Hva har forandret seg i Paris de siste 20 årene (siden jeg var der sist):

· Renere luft (fortsatt alt for forurenset luft).
· Mindre biltrafikk (fortsatt alt for mye biltrafikk).
· Renere gater. Papirkurver over alt, som brukes.
· Mindre hektisk rytme (fortsatt alt for hektisk rytme).
· Færre folk i metroen (fortsatt alt for mange folk i metroen.
· Flere bikkjer. De er til og med lydige, og går uten bånd.
· Mange asiatiske ansikter i Metroen.
· Musee d’Orsay. (Fabelaktig!)
· Glasspyramiden foran Louvre.
· Sushirestauranter.
· Flere øyeblikk av overraskende vennlighet på Boulevard St. Michel.

· Jeg har blitt 20 år eldre, og kjenner at min tilkjempede aversjon mot byen er iferd med å avta.

Paris: Shakespeare & Company: Nostalgi og skrivekløe

Verdens kuleste bokhandel, Shakespeare & Company, ligger på rive gauche, den venstre bredden av Seinen (sett mot vannretningen, av uviss grunn), rett til venstre for Notre Dame, og er etter utseendet å dømme ingen blomstrende forretning. Å komme inn i denne sjappa er som å komme inn i en hule, noe som gjør enhver sammenligning med andre bokhandlere til en urimelighet. Her ligger bøkene i kaotisk uorden, tilsynelatende fullstendig uten systematikk, dyttet inn på måfå i hyllene og ellers stablet vaklevorent opp på det som måtte finnes av ledig plass, gjerne støttet opp av plankebiter. Her er gamle bøker, nye bøker, leste bøker, utleste bøker, pocketbøker og førsteutgaver side om side, bøker for salg og bøker for lesning på stedet, sistnevnte behørlig merket med LIBRARY på første omslagsside. Poenget med denne bokhandelen er ikke så mye å selge bøker som å drukne i dem, og ellers fungere som frihavn for mennesker med grafomane tilbøyligheter. De fleste kundene kommer da heller ikke for å kjøpe, men for å lese. Hele annen etasje er avsatt til lesning, med bøker så tett og i så store høyder at ordet bokskred står i overhengende fare for å få tilbake sin opprinnelige betydning, synonymt med jordskred, snøskred og levende begravelse. Her skal man bevege seg med varsomhet.

Shakespeare & Company er et tempel, ikke bare over den store litteraturen, men like mye over den lille. Smale ting man ikke finner andre steder i verden, har man gode muligheter for å komme over her. Obskure memoarer utgitt i begrenset opplag på eget forlag for en fortrolig leserkrets, en geriljaskuespillerinnes hastige nedtegnelser fra en gang på 1930-tallet, post-punk-romaner tegnet og fortalt av rabiate ungjenter med skandaliseringsbehov og dårlig selvbilde, side om side med James Baldvins Giovannis Room signert av forfatteren samt førsteutgave av en pianosonate av Edvard Grieg. Det finnes nemlig en god del musikkpartiturer her, de avspilles fra tid til annen på et gammelt piano som må ha blitt lempet inn her en gang i tidenes morgen. Det er bare så vidt det er plass til kundene.

På et bakrom i annen etasje er det overnattingsmuligheter for reisende. Her kan man sove mot å jobbe noen timer i butikken. Over inngangen kan man lese bokhandelens motto:

BE NOT INHOSPITABLE TO STRANGERS
LEST THEY BE ANGELS IN DISGUISE

Ellers arrangerer bokhandelen jevnlige skrivekurs. Hver mandag kan man lese sine skriverier opp for et entusiastisk publikum. I tillegg arrangeres en årlig litteraturfestival, en uke i juni.


HISTORIE

Navnet Shakespeare & Company er uløselig knyttet til store navn i amerikansk litteraturhistorie, i det som kalles The lost generation: Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Gertrud Stein, Man Ray, foruten iren James Joyce. Den opprinnelige bokhandelen lå i Rue de l'Odeon, noen hundre meter unna dagens adresse, og ble etablert i 1919 av Sylvia Beach. Det var Beach som utga Joyces roman Ulysses, etter at den var blitt forbudt i USA og England. Bokhandelen var et samlingspunkt for amerikanske eksisforfattere i mellomkrigstiden, og er behørig portrettert av Hemingway i A Moveable Feast. Den opprinnelige bokhandelen ble stengt av den tyske okkupasjonsmakten i 1941, angivelig fordi Sylvia Beach nektet å selge det siste eksemplaret av Joyces Finnegans Wake til en tysk offiser.

Dagens bokhandel ble åpnet av George Whitman i 1951. Etter annen verdenskrig befant han seg i Paris, og bestemte seg for å bli boende. Han fant et billig hotellrom på Boulevard Saint Michel, hvor han etterhvert akkumulerte en stor samling engelskspråklige bøker. Så stor var samlingen at hotellrommet hans med tiden fungerte som bibliotek og bokhandel. Beat-poeten Lawrence Ferlinghetti, som var i ferd med å åpne den sagnomsuste bokhandelen City Lights i San Fransisco overtalte ham til å starte butikk på ordentlig - som et tilfluktsted for diktere og kunstnere og folk som gjerne ville være diktere og kunstnere. Whitman er idag over 90 år, og har overlatt driften av sjappa til datteren sin, som fører den videre i hans ånd.

Et besøk i Shakespeare & Company

Jeg forstår med det samme jeg kommer inn at jeg må ha lagt igjen noe av min ungdommelige poesibefengte sjel her inne da jeg var her sist, som ung dikterspire for over tretti år siden, for her finner jeg den igjen, sammen med en uimotståelig trang til å foreta grafomane utskeielser. Det fører umiddelbart til anskaffelse av kladdeblokk og penn. Etter x antall år med datamaskin, gjenopdages gleden ved å sitte på café med en grand crême og skrible ivei på måfå. Aktiviteten anbefales på det varmeste.

Lenke til Shakespeare & Companys nettside: http://www.shakespeareco.org/index.htm