torsdag 16. oktober 2008
fredag 10. oktober 2008
Fra avdelingen for gode sitater:
In spite of the grey hairs on his head, he consorted with prostitutes and poets, and with persons even worse.
- Jorge Luis Borges, fra The uncivil teacher of court etiquette (1935)
- Jorge Luis Borges, fra The uncivil teacher of court etiquette (1935)
Paris 20 år etter
Hva har forandret seg i Paris de siste 20 årene (siden jeg var der sist):
· Renere luft (fortsatt alt for forurenset luft).
· Mindre biltrafikk (fortsatt alt for mye biltrafikk).
· Renere gater. Papirkurver over alt, som brukes.
· Mindre hektisk rytme (fortsatt alt for hektisk rytme).
· Færre folk i metroen (fortsatt alt for mange folk i metroen.
· Flere bikkjer. De er til og med lydige, og går uten bånd.
· Mange asiatiske ansikter i Metroen.
· Musee d’Orsay. (Fabelaktig!)
· Glasspyramiden foran Louvre.
· Sushirestauranter.
· Flere øyeblikk av overraskende vennlighet på Boulevard St. Michel.
· Jeg har blitt 20 år eldre, og kjenner at min tilkjempede aversjon mot byen er iferd med å avta.
Paris: Shakespeare & Company: Nostalgi og skrivekløe
Verdens kuleste bokhandel, Shakespeare & Company, ligger på rive gauche, den venstre bredden av Seinen (sett mot vannretningen, av uviss grunn), rett til venstre for Notre Dame, og er etter utseendet å dømme ingen blomstrende forretning. Å komme inn i denne sjappa er som å komme inn i en hule, noe som gjør enhver sammenligning med andre bokhandlere til en urimelighet. Her ligger bøkene i kaotisk uorden, tilsynelatende fullstendig uten systematikk, dyttet inn på måfå i hyllene og ellers stablet vaklevorent opp på det som måtte finnes av ledig plass, gjerne støttet opp av plankebiter. Her er gamle bøker, nye bøker, leste bøker, utleste bøker, pocketbøker og førsteutgaver side om side, bøker for salg og bøker for lesning på stedet, sistnevnte behørlig merket med LIBRARY på første omslagsside. Poenget med denne bokhandelen er ikke så mye å selge bøker som å drukne i dem, og ellers fungere som frihavn for mennesker med grafomane tilbøyligheter. De fleste kundene kommer da heller ikke for å kjøpe, men for å lese. Hele annen etasje er avsatt til lesning, med bøker så tett og i så store høyder at ordet bokskred står i overhengende fare for å få tilbake sin opprinnelige betydning, synonymt med jordskred, snøskred og levende begravelse. Her skal man bevege seg med varsomhet.
Shakespeare & Company er et tempel, ikke bare over den store litteraturen, men like mye over den lille. Smale ting man ikke finner andre steder i verden, har man gode muligheter for å komme over her. Obskure memoarer utgitt i begrenset opplag på eget forlag for en fortrolig leserkrets, en geriljaskuespillerinnes hastige nedtegnelser fra en gang på 1930-tallet, post-punk-romaner tegnet og fortalt av rabiate ungjenter med skandaliseringsbehov og dårlig selvbilde, side om side med James Baldvins Giovannis Room signert av forfatteren samt førsteutgave av en pianosonate av Edvard Grieg. Det finnes nemlig en god del musikkpartiturer her, de avspilles fra tid til annen på et gammelt piano som må ha blitt lempet inn her en gang i tidenes morgen. Det er bare så vidt det er plass til kundene.
På et bakrom i annen etasje er det overnattingsmuligheter for reisende. Her kan man sove mot å jobbe noen timer i butikken. Over inngangen kan man lese bokhandelens motto:
BE NOT INHOSPITABLE TO STRANGERS
LEST THEY BE ANGELS IN DISGUISE
Ellers arrangerer bokhandelen jevnlige skrivekurs. Hver mandag kan man lese sine skriverier opp for et entusiastisk publikum. I tillegg arrangeres en årlig litteraturfestival, en uke i juni.
HISTORIE
Navnet Shakespeare & Company er uløselig knyttet til store navn i amerikansk litteraturhistorie, i det som kalles The lost generation: Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Gertrud Stein, Man Ray, foruten iren James Joyce. Den opprinnelige bokhandelen lå i Rue de l'Odeon, noen hundre meter unna dagens adresse, og ble etablert i 1919 av Sylvia Beach. Det var Beach som utga Joyces roman Ulysses, etter at den var blitt forbudt i USA og England. Bokhandelen var et samlingspunkt for amerikanske eksisforfattere i mellomkrigstiden, og er behørig portrettert av Hemingway i A Moveable Feast. Den opprinnelige bokhandelen ble stengt av den tyske okkupasjonsmakten i 1941, angivelig fordi Sylvia Beach nektet å selge det siste eksemplaret av Joyces Finnegans Wake til en tysk offiser.
Dagens bokhandel ble åpnet av George Whitman i 1951. Etter annen verdenskrig befant han seg i Paris, og bestemte seg for å bli boende. Han fant et billig hotellrom på Boulevard Saint Michel, hvor han etterhvert akkumulerte en stor samling engelskspråklige bøker. Så stor var samlingen at hotellrommet hans med tiden fungerte som bibliotek og bokhandel. Beat-poeten Lawrence Ferlinghetti, som var i ferd med å åpne den sagnomsuste bokhandelen City Lights i San Fransisco overtalte ham til å starte butikk på ordentlig - som et tilfluktsted for diktere og kunstnere og folk som gjerne ville være diktere og kunstnere. Whitman er idag over 90 år, og har overlatt driften av sjappa til datteren sin, som fører den videre i hans ånd.
Et besøk i Shakespeare & Company
Jeg forstår med det samme jeg kommer inn at jeg må ha lagt igjen noe av min ungdommelige poesibefengte sjel her inne da jeg var her sist, som ung dikterspire for over tretti år siden, for her finner jeg den igjen, sammen med en uimotståelig trang til å foreta grafomane utskeielser. Det fører umiddelbart til anskaffelse av kladdeblokk og penn. Etter x antall år med datamaskin, gjenopdages gleden ved å sitte på café med en grand crême og skrible ivei på måfå. Aktiviteten anbefales på det varmeste.
Shakespeare & Company er et tempel, ikke bare over den store litteraturen, men like mye over den lille. Smale ting man ikke finner andre steder i verden, har man gode muligheter for å komme over her. Obskure memoarer utgitt i begrenset opplag på eget forlag for en fortrolig leserkrets, en geriljaskuespillerinnes hastige nedtegnelser fra en gang på 1930-tallet, post-punk-romaner tegnet og fortalt av rabiate ungjenter med skandaliseringsbehov og dårlig selvbilde, side om side med James Baldvins Giovannis Room signert av forfatteren samt førsteutgave av en pianosonate av Edvard Grieg. Det finnes nemlig en god del musikkpartiturer her, de avspilles fra tid til annen på et gammelt piano som må ha blitt lempet inn her en gang i tidenes morgen. Det er bare så vidt det er plass til kundene.
På et bakrom i annen etasje er det overnattingsmuligheter for reisende. Her kan man sove mot å jobbe noen timer i butikken. Over inngangen kan man lese bokhandelens motto:
BE NOT INHOSPITABLE TO STRANGERS
LEST THEY BE ANGELS IN DISGUISE
Ellers arrangerer bokhandelen jevnlige skrivekurs. Hver mandag kan man lese sine skriverier opp for et entusiastisk publikum. I tillegg arrangeres en årlig litteraturfestival, en uke i juni.
HISTORIE
Navnet Shakespeare & Company er uløselig knyttet til store navn i amerikansk litteraturhistorie, i det som kalles The lost generation: Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Gertrud Stein, Man Ray, foruten iren James Joyce. Den opprinnelige bokhandelen lå i Rue de l'Odeon, noen hundre meter unna dagens adresse, og ble etablert i 1919 av Sylvia Beach. Det var Beach som utga Joyces roman Ulysses, etter at den var blitt forbudt i USA og England. Bokhandelen var et samlingspunkt for amerikanske eksisforfattere i mellomkrigstiden, og er behørig portrettert av Hemingway i A Moveable Feast. Den opprinnelige bokhandelen ble stengt av den tyske okkupasjonsmakten i 1941, angivelig fordi Sylvia Beach nektet å selge det siste eksemplaret av Joyces Finnegans Wake til en tysk offiser.
Dagens bokhandel ble åpnet av George Whitman i 1951. Etter annen verdenskrig befant han seg i Paris, og bestemte seg for å bli boende. Han fant et billig hotellrom på Boulevard Saint Michel, hvor han etterhvert akkumulerte en stor samling engelskspråklige bøker. Så stor var samlingen at hotellrommet hans med tiden fungerte som bibliotek og bokhandel. Beat-poeten Lawrence Ferlinghetti, som var i ferd med å åpne den sagnomsuste bokhandelen City Lights i San Fransisco overtalte ham til å starte butikk på ordentlig - som et tilfluktsted for diktere og kunstnere og folk som gjerne ville være diktere og kunstnere. Whitman er idag over 90 år, og har overlatt driften av sjappa til datteren sin, som fører den videre i hans ånd.
Et besøk i Shakespeare & Company
Jeg forstår med det samme jeg kommer inn at jeg må ha lagt igjen noe av min ungdommelige poesibefengte sjel her inne da jeg var her sist, som ung dikterspire for over tretti år siden, for her finner jeg den igjen, sammen med en uimotståelig trang til å foreta grafomane utskeielser. Det fører umiddelbart til anskaffelse av kladdeblokk og penn. Etter x antall år med datamaskin, gjenopdages gleden ved å sitte på café med en grand crême og skrible ivei på måfå. Aktiviteten anbefales på det varmeste.
Lenke til Shakespeare & Companys nettside: http://www.shakespeareco.org/index.htm
torsdag 24. april 2008
tirsdag 15. april 2008
mandag 14. april 2008
Om lov og lydighet
Jeg er, når alt kommer til alt, en lovlydig medborger. Om det skyldes tiltaksløshet eller respekt for øvrigheta skal jeg ikke si noe om akkurat her, men faktum er at jeg uhyre sjelden befinner meg i situasjoner der grensen mellom legalitet og lovbrudd rykker meg nevneverdig inn på livet. Spørsmålet ”skal – skal ikke” er i det store og hele irrelevant. Jeg lever et greit og forutsigelig liv, med faste vaner. Jeg har ingen kriminell omgangskrets eller ditto tilbøyligheter. Jeg har ingen hang til voldsbruk, til det er jeg alt for redd for å bli banket opp sjøl. Jeg er allergisk mot cannabis, og fristes derfor ikke til å fyre en rev. Bil kjører jeg ved så sjeldne anledninger at promillekjøring ikke fremstår som noe høvelig transportalternativ – jeg bor dessuten midt i sentrum, og tar heller drosje enn å miste parkeringsplassen. Ikke engang piratkopiering av dataprogrammer fremstår som spesielt fristende – jeg finner ikke ut av dem uten hjelp uansett, og er så avhengig av support at det ikke er annen råd enn å betale for programvaren.
Lista kan gjøres atskillig lengre, men slik er det altså fatt: Jeg er et lovlydig menneske. Det er ikke til å komme forbi.
Nå tror jeg ikke et øyeblikk på at dette har med høy moralsk standard å gjøre. Det er snarere et utslag av at den livsvei jeg av ulike grunner har slått inn på – aldeles uten å skjele til legalitet, lovgivning og denslags – går gjennom et lovlydig landskap. Hvordan jeg ville ha forholdt meg hvis annet hadde vært tilfelle – av uutgrunnelige årsaker som skjebnens luner, dårlige oppvekstvilkår, lysskjy bekjentskaper i ungdomsåra og sådant mer – vet jeg ingen ting om. Dermed vil jeg selvfølgelig ikke antyde at jeg uten videre er villig til å kaste meg hemningsløst inn i kriminelle aktiviteter dersom slike muligheter skulle finne på å havne i min vei, eller at min lovlydige praksis utelukkende er et utslag av tilfeldigheter – men jeg kan heller ikke påstå det motsatte med særlig stor overbevisning. Kriminelle valgmuligheter er rett og slett fraværende, det er saken.
Og dette kan jeg hevde på bakgrunn av flere timers gransking av sjel og hjerne, foretatt under en tilsvarende lang tur med bikkja i Nordmarka, der muligheten til å foreta et kalkulert lovbrudd for første gang på det jeg kan huske fremsto som både fornuftig og forlokkende. Jeg snakker selvfølgelig om båndtvangen. Ikke for meg, men for bikkja.
Å gå med bikkje uten bånd i båndtvangsperioden kvalifiserer neppe til betegnelsen ”kriminell atferd”, langt mindre til sikring på ubestemt tid av allmennpreventive hensyn. Det er et stykke igjen til A-gjengen, for å si det sånn. Likevel er båndtvangen et godt eksempel på en situasjon der egeninteressen butter såpass stygt mot lov og regelverk at jeg er sterkt fristet til å bryte sistnevnte med vitende og overlegg, til tross for stor forståelse for dette regelverket, i hvert fall for intensjonene bak det.
Regelverket pålegger meg å ha min aktive hund på 50 kilo pent i bånd hvert år fra 1. april til 20. august. Til alle tider. Det er en drøy plage å utsette dyret for. Ingen løping, hopping, spretting eller ukontrollert svinsing i sommerhalvåret. Ingen lek med ball eller henting av pinner. Her skal det utelukkende luntes sløvt og tungsindig gjennom sommertilværelsen, uten fysiske utskeielser av noe slag.
Det lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre, og det er noe alle hundeeiere vet. Ikke bare av hensyn til hundens ve og vårt eget vel, men også for fortsatt å kunne utøve den nødvendige kontroll over dyret, sniker vi oss til å finne muligheter for å bryte dette påbudet, der det lar seg gjøre uten fare for bøtlegging og ukontrollert halsing etter vilt og bufe. Og det er jo nettopp poenget: Vern av vilt og bufe så lenge det er drektighet og avkom på gang. Det er jeg helt med på.
Og nå nærmer jeg meg snart poenget: I den generelle hundeloven gjelder båndtvangen i overnevnte tidsperiode bare der det er fare for å støte på nettopp vilt og bufe. Men i Oslo gjelder båndtvangen ubegrenset. Til tross for at mulighetene for å støte på en saueflokk i Uranienborgparken er heller små, gjelder båndtvangen også der, i likhet med i andre parker og grøntområder. (Det finnes riktignok noen ørsmå områder i utilgjengelige strøk av byen som er unntatt fra bestemmelsene, men der har jeg aldri vært!)
Min hund – han heter Kaos, men lever bare unntaksvis opp til navnet – er et lydig individ. Det er ikke noe han heller vil enn å gjøre som jeg sier, forutsatt selvfølgelig at han skjønner det, men det gjør han stort sett. Og når andre hundeeiere river og røsker i båndene og gir hissige kommandoer med ilter stemmebruk – Kom her! – mens bikkjene deres stritter imot og slepes bortover bakken på alle fire, gir det meg en egen indre tilfredshet å hviske fortrolig til min firbeinte ledsager: - Kom ’a, Kaos, så går vi. Og så kommer han.
I bånd, derimot, er han ikke fullt så medgjørlig. Da skal det lite til før han blir akkurat som de andre, ja enda verre: Han legger seg på ryggen, med alle fire rett tilværs, og spiller død. Da er han ikke til å flytte på, om det så var med kran.
Min kontroll over hunden er med andre ord langt mindre påfallende i båndtvangsperioden enn ellers i året. Ellers gjør han som jeg sier, kommer når han kalles på og går dit jeg vil. I bånd, derimot, stritter han imot fra første skritt, og vil alltid gå sine egne veier.
Men å våge den påstand overfor kommunens inspektører at det som måtte forekomme av vilt og bufe i nærmiljøet har langt større muligheter til å bli forstyrret i sin drektighet og med sine avkom av en hund i bånd enn av en hund som går løs, den kommer jeg neppe langt med. Og overtredelsen straffes med en bot på inntil fem tusen spenn – omtrent på linje med 120 km/t i en 50-sone, med den fare det utgjør for skolebarn og pensjonister.
Løsningen på problemet er enkel og genial: Å finne et bånd som er langt nok.
Nå har jeg gått til anskaffelse av et snøre på 15 meter, laget av glatt nylon som glir elegant over stein og røtter. På utprøvingstur i Nordmarka svinset bikkja seg rundt tuer og trestammer, klatret opp på knauser og jumpet ned igjen – og båndet gled fint og mostandsløst etter ham uten å hekte seg fast en eneste gang. Han går i bånd, det er ikke til å komme fra, mye bånd, til og med – og han merker det ikke en gang. Riktignok er det ingen som holder i båndet, men det er en mindre vesentlig detalj. Skulle det komme en kontrollør eller et rådyr innenfor synsfeltet, er det bare å sette ned foten. Forutsatt, selvfølgelig, at båndet er innenfor rekkevidde.
Løsningen er perfekt. Og ikke nok med det: Min tilværelse som lovlydig medborger i samfunnet er gjenopprettet – ikke som resultat av tilfeldigheter, denne gangen, men av kløkt og aktiv problemløsning.
I det rette perspektivet ser jeg her store vyer for kriminalomsorgen. Hallo? Er det noen som hører?
Lista kan gjøres atskillig lengre, men slik er det altså fatt: Jeg er et lovlydig menneske. Det er ikke til å komme forbi.
Nå tror jeg ikke et øyeblikk på at dette har med høy moralsk standard å gjøre. Det er snarere et utslag av at den livsvei jeg av ulike grunner har slått inn på – aldeles uten å skjele til legalitet, lovgivning og denslags – går gjennom et lovlydig landskap. Hvordan jeg ville ha forholdt meg hvis annet hadde vært tilfelle – av uutgrunnelige årsaker som skjebnens luner, dårlige oppvekstvilkår, lysskjy bekjentskaper i ungdomsåra og sådant mer – vet jeg ingen ting om. Dermed vil jeg selvfølgelig ikke antyde at jeg uten videre er villig til å kaste meg hemningsløst inn i kriminelle aktiviteter dersom slike muligheter skulle finne på å havne i min vei, eller at min lovlydige praksis utelukkende er et utslag av tilfeldigheter – men jeg kan heller ikke påstå det motsatte med særlig stor overbevisning. Kriminelle valgmuligheter er rett og slett fraværende, det er saken.
Og dette kan jeg hevde på bakgrunn av flere timers gransking av sjel og hjerne, foretatt under en tilsvarende lang tur med bikkja i Nordmarka, der muligheten til å foreta et kalkulert lovbrudd for første gang på det jeg kan huske fremsto som både fornuftig og forlokkende. Jeg snakker selvfølgelig om båndtvangen. Ikke for meg, men for bikkja.
Å gå med bikkje uten bånd i båndtvangsperioden kvalifiserer neppe til betegnelsen ”kriminell atferd”, langt mindre til sikring på ubestemt tid av allmennpreventive hensyn. Det er et stykke igjen til A-gjengen, for å si det sånn. Likevel er båndtvangen et godt eksempel på en situasjon der egeninteressen butter såpass stygt mot lov og regelverk at jeg er sterkt fristet til å bryte sistnevnte med vitende og overlegg, til tross for stor forståelse for dette regelverket, i hvert fall for intensjonene bak det.
Regelverket pålegger meg å ha min aktive hund på 50 kilo pent i bånd hvert år fra 1. april til 20. august. Til alle tider. Det er en drøy plage å utsette dyret for. Ingen løping, hopping, spretting eller ukontrollert svinsing i sommerhalvåret. Ingen lek med ball eller henting av pinner. Her skal det utelukkende luntes sløvt og tungsindig gjennom sommertilværelsen, uten fysiske utskeielser av noe slag.
Det lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre, og det er noe alle hundeeiere vet. Ikke bare av hensyn til hundens ve og vårt eget vel, men også for fortsatt å kunne utøve den nødvendige kontroll over dyret, sniker vi oss til å finne muligheter for å bryte dette påbudet, der det lar seg gjøre uten fare for bøtlegging og ukontrollert halsing etter vilt og bufe. Og det er jo nettopp poenget: Vern av vilt og bufe så lenge det er drektighet og avkom på gang. Det er jeg helt med på.
Og nå nærmer jeg meg snart poenget: I den generelle hundeloven gjelder båndtvangen i overnevnte tidsperiode bare der det er fare for å støte på nettopp vilt og bufe. Men i Oslo gjelder båndtvangen ubegrenset. Til tross for at mulighetene for å støte på en saueflokk i Uranienborgparken er heller små, gjelder båndtvangen også der, i likhet med i andre parker og grøntområder. (Det finnes riktignok noen ørsmå områder i utilgjengelige strøk av byen som er unntatt fra bestemmelsene, men der har jeg aldri vært!)
Min hund – han heter Kaos, men lever bare unntaksvis opp til navnet – er et lydig individ. Det er ikke noe han heller vil enn å gjøre som jeg sier, forutsatt selvfølgelig at han skjønner det, men det gjør han stort sett. Og når andre hundeeiere river og røsker i båndene og gir hissige kommandoer med ilter stemmebruk – Kom her! – mens bikkjene deres stritter imot og slepes bortover bakken på alle fire, gir det meg en egen indre tilfredshet å hviske fortrolig til min firbeinte ledsager: - Kom ’a, Kaos, så går vi. Og så kommer han.
I bånd, derimot, er han ikke fullt så medgjørlig. Da skal det lite til før han blir akkurat som de andre, ja enda verre: Han legger seg på ryggen, med alle fire rett tilværs, og spiller død. Da er han ikke til å flytte på, om det så var med kran.
Min kontroll over hunden er med andre ord langt mindre påfallende i båndtvangsperioden enn ellers i året. Ellers gjør han som jeg sier, kommer når han kalles på og går dit jeg vil. I bånd, derimot, stritter han imot fra første skritt, og vil alltid gå sine egne veier.
Men å våge den påstand overfor kommunens inspektører at det som måtte forekomme av vilt og bufe i nærmiljøet har langt større muligheter til å bli forstyrret i sin drektighet og med sine avkom av en hund i bånd enn av en hund som går løs, den kommer jeg neppe langt med. Og overtredelsen straffes med en bot på inntil fem tusen spenn – omtrent på linje med 120 km/t i en 50-sone, med den fare det utgjør for skolebarn og pensjonister.
Løsningen på problemet er enkel og genial: Å finne et bånd som er langt nok.
Nå har jeg gått til anskaffelse av et snøre på 15 meter, laget av glatt nylon som glir elegant over stein og røtter. På utprøvingstur i Nordmarka svinset bikkja seg rundt tuer og trestammer, klatret opp på knauser og jumpet ned igjen – og båndet gled fint og mostandsløst etter ham uten å hekte seg fast en eneste gang. Han går i bånd, det er ikke til å komme fra, mye bånd, til og med – og han merker det ikke en gang. Riktignok er det ingen som holder i båndet, men det er en mindre vesentlig detalj. Skulle det komme en kontrollør eller et rådyr innenfor synsfeltet, er det bare å sette ned foten. Forutsatt, selvfølgelig, at båndet er innenfor rekkevidde.
Løsningen er perfekt. Og ikke nok med det: Min tilværelse som lovlydig medborger i samfunnet er gjenopprettet – ikke som resultat av tilfeldigheter, denne gangen, men av kløkt og aktiv problemløsning.
I det rette perspektivet ser jeg her store vyer for kriminalomsorgen. Hallo? Er det noen som hører?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
