torsdag 24. april 2008
tirsdag 15. april 2008
mandag 14. april 2008
Om lov og lydighet
Jeg er, når alt kommer til alt, en lovlydig medborger. Om det skyldes tiltaksløshet eller respekt for øvrigheta skal jeg ikke si noe om akkurat her, men faktum er at jeg uhyre sjelden befinner meg i situasjoner der grensen mellom legalitet og lovbrudd rykker meg nevneverdig inn på livet. Spørsmålet ”skal – skal ikke” er i det store og hele irrelevant. Jeg lever et greit og forutsigelig liv, med faste vaner. Jeg har ingen kriminell omgangskrets eller ditto tilbøyligheter. Jeg har ingen hang til voldsbruk, til det er jeg alt for redd for å bli banket opp sjøl. Jeg er allergisk mot cannabis, og fristes derfor ikke til å fyre en rev. Bil kjører jeg ved så sjeldne anledninger at promillekjøring ikke fremstår som noe høvelig transportalternativ – jeg bor dessuten midt i sentrum, og tar heller drosje enn å miste parkeringsplassen. Ikke engang piratkopiering av dataprogrammer fremstår som spesielt fristende – jeg finner ikke ut av dem uten hjelp uansett, og er så avhengig av support at det ikke er annen råd enn å betale for programvaren.
Lista kan gjøres atskillig lengre, men slik er det altså fatt: Jeg er et lovlydig menneske. Det er ikke til å komme forbi.
Nå tror jeg ikke et øyeblikk på at dette har med høy moralsk standard å gjøre. Det er snarere et utslag av at den livsvei jeg av ulike grunner har slått inn på – aldeles uten å skjele til legalitet, lovgivning og denslags – går gjennom et lovlydig landskap. Hvordan jeg ville ha forholdt meg hvis annet hadde vært tilfelle – av uutgrunnelige årsaker som skjebnens luner, dårlige oppvekstvilkår, lysskjy bekjentskaper i ungdomsåra og sådant mer – vet jeg ingen ting om. Dermed vil jeg selvfølgelig ikke antyde at jeg uten videre er villig til å kaste meg hemningsløst inn i kriminelle aktiviteter dersom slike muligheter skulle finne på å havne i min vei, eller at min lovlydige praksis utelukkende er et utslag av tilfeldigheter – men jeg kan heller ikke påstå det motsatte med særlig stor overbevisning. Kriminelle valgmuligheter er rett og slett fraværende, det er saken.
Og dette kan jeg hevde på bakgrunn av flere timers gransking av sjel og hjerne, foretatt under en tilsvarende lang tur med bikkja i Nordmarka, der muligheten til å foreta et kalkulert lovbrudd for første gang på det jeg kan huske fremsto som både fornuftig og forlokkende. Jeg snakker selvfølgelig om båndtvangen. Ikke for meg, men for bikkja.
Å gå med bikkje uten bånd i båndtvangsperioden kvalifiserer neppe til betegnelsen ”kriminell atferd”, langt mindre til sikring på ubestemt tid av allmennpreventive hensyn. Det er et stykke igjen til A-gjengen, for å si det sånn. Likevel er båndtvangen et godt eksempel på en situasjon der egeninteressen butter såpass stygt mot lov og regelverk at jeg er sterkt fristet til å bryte sistnevnte med vitende og overlegg, til tross for stor forståelse for dette regelverket, i hvert fall for intensjonene bak det.
Regelverket pålegger meg å ha min aktive hund på 50 kilo pent i bånd hvert år fra 1. april til 20. august. Til alle tider. Det er en drøy plage å utsette dyret for. Ingen løping, hopping, spretting eller ukontrollert svinsing i sommerhalvåret. Ingen lek med ball eller henting av pinner. Her skal det utelukkende luntes sløvt og tungsindig gjennom sommertilværelsen, uten fysiske utskeielser av noe slag.
Det lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre, og det er noe alle hundeeiere vet. Ikke bare av hensyn til hundens ve og vårt eget vel, men også for fortsatt å kunne utøve den nødvendige kontroll over dyret, sniker vi oss til å finne muligheter for å bryte dette påbudet, der det lar seg gjøre uten fare for bøtlegging og ukontrollert halsing etter vilt og bufe. Og det er jo nettopp poenget: Vern av vilt og bufe så lenge det er drektighet og avkom på gang. Det er jeg helt med på.
Og nå nærmer jeg meg snart poenget: I den generelle hundeloven gjelder båndtvangen i overnevnte tidsperiode bare der det er fare for å støte på nettopp vilt og bufe. Men i Oslo gjelder båndtvangen ubegrenset. Til tross for at mulighetene for å støte på en saueflokk i Uranienborgparken er heller små, gjelder båndtvangen også der, i likhet med i andre parker og grøntområder. (Det finnes riktignok noen ørsmå områder i utilgjengelige strøk av byen som er unntatt fra bestemmelsene, men der har jeg aldri vært!)
Min hund – han heter Kaos, men lever bare unntaksvis opp til navnet – er et lydig individ. Det er ikke noe han heller vil enn å gjøre som jeg sier, forutsatt selvfølgelig at han skjønner det, men det gjør han stort sett. Og når andre hundeeiere river og røsker i båndene og gir hissige kommandoer med ilter stemmebruk – Kom her! – mens bikkjene deres stritter imot og slepes bortover bakken på alle fire, gir det meg en egen indre tilfredshet å hviske fortrolig til min firbeinte ledsager: - Kom ’a, Kaos, så går vi. Og så kommer han.
I bånd, derimot, er han ikke fullt så medgjørlig. Da skal det lite til før han blir akkurat som de andre, ja enda verre: Han legger seg på ryggen, med alle fire rett tilværs, og spiller død. Da er han ikke til å flytte på, om det så var med kran.
Min kontroll over hunden er med andre ord langt mindre påfallende i båndtvangsperioden enn ellers i året. Ellers gjør han som jeg sier, kommer når han kalles på og går dit jeg vil. I bånd, derimot, stritter han imot fra første skritt, og vil alltid gå sine egne veier.
Men å våge den påstand overfor kommunens inspektører at det som måtte forekomme av vilt og bufe i nærmiljøet har langt større muligheter til å bli forstyrret i sin drektighet og med sine avkom av en hund i bånd enn av en hund som går løs, den kommer jeg neppe langt med. Og overtredelsen straffes med en bot på inntil fem tusen spenn – omtrent på linje med 120 km/t i en 50-sone, med den fare det utgjør for skolebarn og pensjonister.
Løsningen på problemet er enkel og genial: Å finne et bånd som er langt nok.
Nå har jeg gått til anskaffelse av et snøre på 15 meter, laget av glatt nylon som glir elegant over stein og røtter. På utprøvingstur i Nordmarka svinset bikkja seg rundt tuer og trestammer, klatret opp på knauser og jumpet ned igjen – og båndet gled fint og mostandsløst etter ham uten å hekte seg fast en eneste gang. Han går i bånd, det er ikke til å komme fra, mye bånd, til og med – og han merker det ikke en gang. Riktignok er det ingen som holder i båndet, men det er en mindre vesentlig detalj. Skulle det komme en kontrollør eller et rådyr innenfor synsfeltet, er det bare å sette ned foten. Forutsatt, selvfølgelig, at båndet er innenfor rekkevidde.
Løsningen er perfekt. Og ikke nok med det: Min tilværelse som lovlydig medborger i samfunnet er gjenopprettet – ikke som resultat av tilfeldigheter, denne gangen, men av kløkt og aktiv problemløsning.
I det rette perspektivet ser jeg her store vyer for kriminalomsorgen. Hallo? Er det noen som hører?
Lista kan gjøres atskillig lengre, men slik er det altså fatt: Jeg er et lovlydig menneske. Det er ikke til å komme forbi.
Nå tror jeg ikke et øyeblikk på at dette har med høy moralsk standard å gjøre. Det er snarere et utslag av at den livsvei jeg av ulike grunner har slått inn på – aldeles uten å skjele til legalitet, lovgivning og denslags – går gjennom et lovlydig landskap. Hvordan jeg ville ha forholdt meg hvis annet hadde vært tilfelle – av uutgrunnelige årsaker som skjebnens luner, dårlige oppvekstvilkår, lysskjy bekjentskaper i ungdomsåra og sådant mer – vet jeg ingen ting om. Dermed vil jeg selvfølgelig ikke antyde at jeg uten videre er villig til å kaste meg hemningsløst inn i kriminelle aktiviteter dersom slike muligheter skulle finne på å havne i min vei, eller at min lovlydige praksis utelukkende er et utslag av tilfeldigheter – men jeg kan heller ikke påstå det motsatte med særlig stor overbevisning. Kriminelle valgmuligheter er rett og slett fraværende, det er saken.
Og dette kan jeg hevde på bakgrunn av flere timers gransking av sjel og hjerne, foretatt under en tilsvarende lang tur med bikkja i Nordmarka, der muligheten til å foreta et kalkulert lovbrudd for første gang på det jeg kan huske fremsto som både fornuftig og forlokkende. Jeg snakker selvfølgelig om båndtvangen. Ikke for meg, men for bikkja.
Å gå med bikkje uten bånd i båndtvangsperioden kvalifiserer neppe til betegnelsen ”kriminell atferd”, langt mindre til sikring på ubestemt tid av allmennpreventive hensyn. Det er et stykke igjen til A-gjengen, for å si det sånn. Likevel er båndtvangen et godt eksempel på en situasjon der egeninteressen butter såpass stygt mot lov og regelverk at jeg er sterkt fristet til å bryte sistnevnte med vitende og overlegg, til tross for stor forståelse for dette regelverket, i hvert fall for intensjonene bak det.
Regelverket pålegger meg å ha min aktive hund på 50 kilo pent i bånd hvert år fra 1. april til 20. august. Til alle tider. Det er en drøy plage å utsette dyret for. Ingen løping, hopping, spretting eller ukontrollert svinsing i sommerhalvåret. Ingen lek med ball eller henting av pinner. Her skal det utelukkende luntes sløvt og tungsindig gjennom sommertilværelsen, uten fysiske utskeielser av noe slag.
Det lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre, og det er noe alle hundeeiere vet. Ikke bare av hensyn til hundens ve og vårt eget vel, men også for fortsatt å kunne utøve den nødvendige kontroll over dyret, sniker vi oss til å finne muligheter for å bryte dette påbudet, der det lar seg gjøre uten fare for bøtlegging og ukontrollert halsing etter vilt og bufe. Og det er jo nettopp poenget: Vern av vilt og bufe så lenge det er drektighet og avkom på gang. Det er jeg helt med på.
Og nå nærmer jeg meg snart poenget: I den generelle hundeloven gjelder båndtvangen i overnevnte tidsperiode bare der det er fare for å støte på nettopp vilt og bufe. Men i Oslo gjelder båndtvangen ubegrenset. Til tross for at mulighetene for å støte på en saueflokk i Uranienborgparken er heller små, gjelder båndtvangen også der, i likhet med i andre parker og grøntområder. (Det finnes riktignok noen ørsmå områder i utilgjengelige strøk av byen som er unntatt fra bestemmelsene, men der har jeg aldri vært!)
Min hund – han heter Kaos, men lever bare unntaksvis opp til navnet – er et lydig individ. Det er ikke noe han heller vil enn å gjøre som jeg sier, forutsatt selvfølgelig at han skjønner det, men det gjør han stort sett. Og når andre hundeeiere river og røsker i båndene og gir hissige kommandoer med ilter stemmebruk – Kom her! – mens bikkjene deres stritter imot og slepes bortover bakken på alle fire, gir det meg en egen indre tilfredshet å hviske fortrolig til min firbeinte ledsager: - Kom ’a, Kaos, så går vi. Og så kommer han.
I bånd, derimot, er han ikke fullt så medgjørlig. Da skal det lite til før han blir akkurat som de andre, ja enda verre: Han legger seg på ryggen, med alle fire rett tilværs, og spiller død. Da er han ikke til å flytte på, om det så var med kran.
Min kontroll over hunden er med andre ord langt mindre påfallende i båndtvangsperioden enn ellers i året. Ellers gjør han som jeg sier, kommer når han kalles på og går dit jeg vil. I bånd, derimot, stritter han imot fra første skritt, og vil alltid gå sine egne veier.
Men å våge den påstand overfor kommunens inspektører at det som måtte forekomme av vilt og bufe i nærmiljøet har langt større muligheter til å bli forstyrret i sin drektighet og med sine avkom av en hund i bånd enn av en hund som går løs, den kommer jeg neppe langt med. Og overtredelsen straffes med en bot på inntil fem tusen spenn – omtrent på linje med 120 km/t i en 50-sone, med den fare det utgjør for skolebarn og pensjonister.
Løsningen på problemet er enkel og genial: Å finne et bånd som er langt nok.
Nå har jeg gått til anskaffelse av et snøre på 15 meter, laget av glatt nylon som glir elegant over stein og røtter. På utprøvingstur i Nordmarka svinset bikkja seg rundt tuer og trestammer, klatret opp på knauser og jumpet ned igjen – og båndet gled fint og mostandsløst etter ham uten å hekte seg fast en eneste gang. Han går i bånd, det er ikke til å komme fra, mye bånd, til og med – og han merker det ikke en gang. Riktignok er det ingen som holder i båndet, men det er en mindre vesentlig detalj. Skulle det komme en kontrollør eller et rådyr innenfor synsfeltet, er det bare å sette ned foten. Forutsatt, selvfølgelig, at båndet er innenfor rekkevidde.
Løsningen er perfekt. Og ikke nok med det: Min tilværelse som lovlydig medborger i samfunnet er gjenopprettet – ikke som resultat av tilfeldigheter, denne gangen, men av kløkt og aktiv problemløsning.
I det rette perspektivet ser jeg her store vyer for kriminalomsorgen. Hallo? Er det noen som hører?
lørdag 12. april 2008
Ut på tur – aldri sur. Om klima, vær og andre tildragelser i Oslo, Lisboa og Porto
Folk i Norge er vant til å ta værforbehold. Det har vi da også i stadig økende grad grunn til. Ifølge definisjonene meteorologene opererer med for å fastslå når de ulike årstidene inntreffer – beregnet utfra målinger av gjennomsnittlig døgntemperatur og denslags – gjorde våren sitt inntog i november, leste jeg et sted, noe som stemte godt overens med egne observasjoner av blåveis på julaften. Vinteren, derimot, viste seg i slutten av mars, med årets kaldeste natt ved overgangen til april. Fortsetter det sånn, blir vi nødt til å bytte ut solfaktor med skareklister i fellesferien.
Fullt så ille var det ikke i Portugal, men det nærmet seg. Etter flere vakre dager med sol og sommertemperaturer, tok det til å blåse så vinflasker og halvlitere smalt i veggen. Et stykke nord for Lisboa blåste en hel fabrikk på havet, taket på en skole ble flerret vekk som av en diger boksåpner, og en motorvei ble stengt på grunn av for høy sjøgang. Manns minne strakk ikke til for å huske noe lignende, ble vi fortalt.
I Porto ble vi kjent med ulike varianter av portugisisk regn: Vertikalt, horisontalt og omvendt vertikalt, det vil si nedenfra og opp, og alt sammen i styrkegrader som varierte på en skala fra 1 til 10, der skybrudd utgorde en knapp treer. Fra hotellvinduet i tolvte etasje på Vila Gale hotell – merk navnet – fikk vi en sterk forståelse av hvordan Noa hadde det på toppen av Ararat.
Innimellom, da det lot seg gjøre å myse såpass gjennom regntåka at man fikk et glimt av omgivelsene, viste Porto seg likevel som en svært særpreget by, full av de merkeligste motsetninger: De vakre og maleriske husene nede ved havna framsto i avanserte stadier av forfall, mens moderne arkitektoniske misfostre skjøt opp som paddehatter i utkanten av byen. Det ble med rette ansett som et problem at den kjøpekraftige delen av befolkningen trakk ut i omgivende landsbyer, mens sentrum i stor grad ble overlatt til folk som knapt hadde råd til å betale husleia, langt mindre trå til med et malingsstrøk eller to der det trengtes. Og det gjorde det. Her skulle soppsaneringsekspertene i Mycoteam virkelig fått noe å holde på med.
Men vakkert var det. Elva og havna og de nevnte maleriske husene. Broer med dramatiske spenn, små portvinsbåter i iherdig trafikk på kryss og tvers – nå var riktignok portvinstønnene byttet ut med det lille som fantes av turister, og selv om brorparten av dem kunne ha en slående likhet med tønnene, ble de stablet på en annen måte, slik at inntrykket fortok seg litt, men likevel – vi fikk et klart inntrykk av at dette ville ha vært fint i oppholdsvær.
Den store publikumsmagneten i Porto er selvfølgelig portvinsfabrikkene. Guidet omvisning med innlagte smaksprøver. Her kan man virkelig gå runden. Begynne på Sandeman nede ved elvebredden, og arbeide seg oppover i åssida så langt beina bærer. Det skulle i seg selv være grunn nok til å plotte inn Porto i reiseruta neste gang man er på de kanter. For vår del valgte vi å begynne øverst, hos det ærværdige firmaet Taylor, etablert det Herrens år 1694. Her satt tradisjonene som patina i veggene, for ikke å nevne hva som satt i tønnene, hvis rominnhold i liter taltes i sekssifrede tall. I hvert fall femsifrede. Det er grenser for hvilke detaljer som fester seg etter prøvesmaking av de mest ulike lagringsmåter og druekvaliteter. Vi endte uansett opp med et klart inntrykk av at portvin og portvin, det er mangt. Og noe av det var så utrolig godt og smakfullt at man reiste langt av sted på hver eneste lille prøvende munnfull. LBV fremkalte ekstatiske fornemmelser, men hva bokstavene sto for, har jeg dessverre glemt.
Størst inntrykk på Taylor var det imidlertid fuglene som gjorde. Rundt omkring på det vakre anlegget, med de velstelte hagene og den fabelaktige utsikten over elva til de soppbefengte husene på den andre siden – som uomtvistelig kom mest til sin rett på avstand – vandret perlehøns og påfugler henholdsiv forvirret og andektig omkring fullstendg uforstyrret av vinens sødme og kvaliteter. Og det var noe med forholdet mellom en påfuglhøne og en påfuglhann som vakte merkverdig kjente assosiasjoner. Han, som kan mønstre en så overveldende prakt når han er i det hjørnet, lå flatt på bakken som en sekk, med hodet ned i brosteinene og den lange halen som en hyssing bak seg. Foran ham sto en høne, hvit og lekker, og stirret på ham. Nebb mot nebb, hun så på ham med en hønes intensitet, mens han bare så ned i bakken: en slagen mann. Ute av stand. Slik lå de i over en time, minst. Fullstendig ubevegelige. Uforstyrret av kameraer og flaksende turister. Så, omsider, da alt håp forlengst syntes ute, reiste han seg. Løftet hodet. Ristet på fjærene. Og løftet halen, slo den ut som en vifte, og oppførte en langsom dans der han viste seg frem i all sin skjønnhet, med sine fabelaktige fjær og sin aldeles uforlignelige blåfarge på brystet. En mann, i all sin prakt.
Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn en påfuglhann som lufter fjærene på den måten. Den voldsomme prakten han framviser virker så langt hinsides all fornuftig anvendelighet. Alt det som utgjør hans manndom er et uomtvistelig handicap i det praktiske livet, bare vekten av fjærene er helt på grensa av hva han kan bære, han vakler innimellom, halter litt, og må ta seg inn for virkelig å få vist seg fram. Og nettopp der ligger påfuglhannens forsonende trekk. Det er ikke så lett, bestandig. Det kommer ikke helt av seg sjøl. I lange perioder kan han ikke annet enn å ligge nede for telling. Sorry, baby, du kan stirre så lenge du vil.
Det skjer først når du nesten har gitt opp håpet.
Vi nøyer oss med å konkludere med at Taylor i Porto er verdt et besøk. Portvin eller ei: Her har vi noe å få med oss.
Fullt så ille var det ikke i Portugal, men det nærmet seg. Etter flere vakre dager med sol og sommertemperaturer, tok det til å blåse så vinflasker og halvlitere smalt i veggen. Et stykke nord for Lisboa blåste en hel fabrikk på havet, taket på en skole ble flerret vekk som av en diger boksåpner, og en motorvei ble stengt på grunn av for høy sjøgang. Manns minne strakk ikke til for å huske noe lignende, ble vi fortalt.
I Porto ble vi kjent med ulike varianter av portugisisk regn: Vertikalt, horisontalt og omvendt vertikalt, det vil si nedenfra og opp, og alt sammen i styrkegrader som varierte på en skala fra 1 til 10, der skybrudd utgorde en knapp treer. Fra hotellvinduet i tolvte etasje på Vila Gale hotell – merk navnet – fikk vi en sterk forståelse av hvordan Noa hadde det på toppen av Ararat.
Innimellom, da det lot seg gjøre å myse såpass gjennom regntåka at man fikk et glimt av omgivelsene, viste Porto seg likevel som en svært særpreget by, full av de merkeligste motsetninger: De vakre og maleriske husene nede ved havna framsto i avanserte stadier av forfall, mens moderne arkitektoniske misfostre skjøt opp som paddehatter i utkanten av byen. Det ble med rette ansett som et problem at den kjøpekraftige delen av befolkningen trakk ut i omgivende landsbyer, mens sentrum i stor grad ble overlatt til folk som knapt hadde råd til å betale husleia, langt mindre trå til med et malingsstrøk eller to der det trengtes. Og det gjorde det. Her skulle soppsaneringsekspertene i Mycoteam virkelig fått noe å holde på med.
Men vakkert var det. Elva og havna og de nevnte maleriske husene. Broer med dramatiske spenn, små portvinsbåter i iherdig trafikk på kryss og tvers – nå var riktignok portvinstønnene byttet ut med det lille som fantes av turister, og selv om brorparten av dem kunne ha en slående likhet med tønnene, ble de stablet på en annen måte, slik at inntrykket fortok seg litt, men likevel – vi fikk et klart inntrykk av at dette ville ha vært fint i oppholdsvær.
Den store publikumsmagneten i Porto er selvfølgelig portvinsfabrikkene. Guidet omvisning med innlagte smaksprøver. Her kan man virkelig gå runden. Begynne på Sandeman nede ved elvebredden, og arbeide seg oppover i åssida så langt beina bærer. Det skulle i seg selv være grunn nok til å plotte inn Porto i reiseruta neste gang man er på de kanter. For vår del valgte vi å begynne øverst, hos det ærværdige firmaet Taylor, etablert det Herrens år 1694. Her satt tradisjonene som patina i veggene, for ikke å nevne hva som satt i tønnene, hvis rominnhold i liter taltes i sekssifrede tall. I hvert fall femsifrede. Det er grenser for hvilke detaljer som fester seg etter prøvesmaking av de mest ulike lagringsmåter og druekvaliteter. Vi endte uansett opp med et klart inntrykk av at portvin og portvin, det er mangt. Og noe av det var så utrolig godt og smakfullt at man reiste langt av sted på hver eneste lille prøvende munnfull. LBV fremkalte ekstatiske fornemmelser, men hva bokstavene sto for, har jeg dessverre glemt.
Størst inntrykk på Taylor var det imidlertid fuglene som gjorde. Rundt omkring på det vakre anlegget, med de velstelte hagene og den fabelaktige utsikten over elva til de soppbefengte husene på den andre siden – som uomtvistelig kom mest til sin rett på avstand – vandret perlehøns og påfugler henholdsiv forvirret og andektig omkring fullstendg uforstyrret av vinens sødme og kvaliteter. Og det var noe med forholdet mellom en påfuglhøne og en påfuglhann som vakte merkverdig kjente assosiasjoner. Han, som kan mønstre en så overveldende prakt når han er i det hjørnet, lå flatt på bakken som en sekk, med hodet ned i brosteinene og den lange halen som en hyssing bak seg. Foran ham sto en høne, hvit og lekker, og stirret på ham. Nebb mot nebb, hun så på ham med en hønes intensitet, mens han bare så ned i bakken: en slagen mann. Ute av stand. Slik lå de i over en time, minst. Fullstendig ubevegelige. Uforstyrret av kameraer og flaksende turister. Så, omsider, da alt håp forlengst syntes ute, reiste han seg. Løftet hodet. Ristet på fjærene. Og løftet halen, slo den ut som en vifte, og oppførte en langsom dans der han viste seg frem i all sin skjønnhet, med sine fabelaktige fjær og sin aldeles uforlignelige blåfarge på brystet. En mann, i all sin prakt.
Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn en påfuglhann som lufter fjærene på den måten. Den voldsomme prakten han framviser virker så langt hinsides all fornuftig anvendelighet. Alt det som utgjør hans manndom er et uomtvistelig handicap i det praktiske livet, bare vekten av fjærene er helt på grensa av hva han kan bære, han vakler innimellom, halter litt, og må ta seg inn for virkelig å få vist seg fram. Og nettopp der ligger påfuglhannens forsonende trekk. Det er ikke så lett, bestandig. Det kommer ikke helt av seg sjøl. I lange perioder kan han ikke annet enn å ligge nede for telling. Sorry, baby, du kan stirre så lenge du vil.
Det skjer først når du nesten har gitt opp håpet.
Vi nøyer oss med å konkludere med at Taylor i Porto er verdt et besøk. Portvin eller ei: Her har vi noe å få med oss.
tirsdag 1. april 2008
Prokrastinering, siste innlegg
Wikiquote har en sitatsamling om prokrastinering. Noen av sitatene er litt morsomme.
http://en.wikiquote.org/wiki/Procrastination
http://en.wikiquote.org/wiki/Procrastination
En sikker vei til fortapelsen
Jeg har så vidt startet på en blogg, og ser allerede nå klart og tydelig at dette lett kan bli en sikker vei til fortapelsen. Bloggen skal jo ikke bare påbegynnes, den skal også følges opp – om ikke nødvendigvis daglig, så i det minst med noenlunde overskuelige mellomrom – noe som ikke bare medfører at man blir nødt til å skrive fra tid til annen, man blir også nødt til å tenke. Det er et krevende imperativ å dra på i hverdagslaget. Tida man har til rådighet, til inntekts erhvervelse og sådant mer, er tilmålt nok som den er, om man ikke skal begynne å hule den ut med bloggskriving og annet dill. Hva blir det neste? Bilder på Facebook? Finnes det ingen grense for hva man skal lokkes til å holde på med?
På den annen side: Den østerrikske poeten Rainer Maria Rilke – kjent ikke bare som modernismens foregangsmann innen poesien, men også som en iherdig dagbokskriver – skrev en gang følgende bevingede ord, gjengitt omtrentelig etter hukommelsen: Diktningen kan sammenlignes med en frakk, der de publiserte verkene utgjør ytterstoffet. Dagbøker og brev, derimot, utgjør fôret. Og ofte kan man være fristet til å bære frakken med fôret ut.
For min del har jeg alstå omsider kommet i gang med fôret. Og det skal man ikke ta lett på. Aktiv prokrastinering krever både omtanke og planlegging, nøyaktig som hos Albert Åberg. (”Skal bare …”)
(Hva Rilke angår, er jeg helt enig med ham i at dagbøkene hans er mer lesverdige enn diktene, men det skal jeg ikke si så høyt at noen hører det.)
På den annen side: Den østerrikske poeten Rainer Maria Rilke – kjent ikke bare som modernismens foregangsmann innen poesien, men også som en iherdig dagbokskriver – skrev en gang følgende bevingede ord, gjengitt omtrentelig etter hukommelsen: Diktningen kan sammenlignes med en frakk, der de publiserte verkene utgjør ytterstoffet. Dagbøker og brev, derimot, utgjør fôret. Og ofte kan man være fristet til å bære frakken med fôret ut.
For min del har jeg alstå omsider kommet i gang med fôret. Og det skal man ikke ta lett på. Aktiv prokrastinering krever både omtanke og planlegging, nøyaktig som hos Albert Åberg. (”Skal bare …”)
(Hva Rilke angår, er jeg helt enig med ham i at dagbøkene hans er mer lesverdige enn diktene, men det skal jeg ikke si så høyt at noen hører det.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
