Folk i Norge er vant til å ta værforbehold. Det har vi da også i stadig økende grad grunn til. Ifølge definisjonene meteorologene opererer med for å fastslå når de ulike årstidene inntreffer – beregnet utfra målinger av gjennomsnittlig døgntemperatur og denslags – gjorde våren sitt inntog i november, leste jeg et sted, noe som stemte godt overens med egne observasjoner av blåveis på julaften. Vinteren, derimot, viste seg i slutten av mars, med årets kaldeste natt ved overgangen til april. Fortsetter det sånn, blir vi nødt til å bytte ut solfaktor med skareklister i fellesferien.
Fullt så ille var det ikke i Portugal, men det nærmet seg. Etter flere vakre dager med sol og sommertemperaturer, tok det til å blåse så vinflasker og halvlitere smalt i veggen. Et stykke nord for Lisboa blåste en hel fabrikk på havet, taket på en skole ble flerret vekk som av en diger boksåpner, og en motorvei ble stengt på grunn av for høy sjøgang. Manns minne strakk ikke til for å huske noe lignende, ble vi fortalt.
I Porto ble vi kjent med ulike varianter av portugisisk regn: Vertikalt, horisontalt og omvendt vertikalt, det vil si nedenfra og opp, og alt sammen i styrkegrader som varierte på en skala fra 1 til 10, der skybrudd utgorde en knapp treer. Fra hotellvinduet i tolvte etasje på Vila Gale hotell – merk navnet – fikk vi en sterk forståelse av hvordan Noa hadde det på toppen av Ararat.
Innimellom, da det lot seg gjøre å myse såpass gjennom regntåka at man fikk et glimt av omgivelsene, viste Porto seg likevel som en svært særpreget by, full av de merkeligste motsetninger: De vakre og maleriske husene nede ved havna framsto i avanserte stadier av forfall, mens moderne arkitektoniske misfostre skjøt opp som paddehatter i utkanten av byen. Det ble med rette ansett som et problem at den kjøpekraftige delen av befolkningen trakk ut i omgivende landsbyer, mens sentrum i stor grad ble overlatt til folk som knapt hadde råd til å betale husleia, langt mindre trå til med et malingsstrøk eller to der det trengtes. Og det gjorde det. Her skulle soppsaneringsekspertene i Mycoteam virkelig fått noe å holde på med.
Men vakkert var det. Elva og havna og de nevnte maleriske husene. Broer med dramatiske spenn, små portvinsbåter i iherdig trafikk på kryss og tvers – nå var riktignok portvinstønnene byttet ut med det lille som fantes av turister, og selv om brorparten av dem kunne ha en slående likhet med tønnene, ble de stablet på en annen måte, slik at inntrykket fortok seg litt, men likevel – vi fikk et klart inntrykk av at dette ville ha vært fint i oppholdsvær.
Den store publikumsmagneten i Porto er selvfølgelig portvinsfabrikkene. Guidet omvisning med innlagte smaksprøver. Her kan man virkelig gå runden. Begynne på Sandeman nede ved elvebredden, og arbeide seg oppover i åssida så langt beina bærer. Det skulle i seg selv være grunn nok til å plotte inn Porto i reiseruta neste gang man er på de kanter. For vår del valgte vi å begynne øverst, hos det ærværdige firmaet Taylor, etablert det Herrens år 1694. Her satt tradisjonene som patina i veggene, for ikke å nevne hva som satt i tønnene, hvis rominnhold i liter taltes i sekssifrede tall. I hvert fall femsifrede. Det er grenser for hvilke detaljer som fester seg etter prøvesmaking av de mest ulike lagringsmåter og druekvaliteter. Vi endte uansett opp med et klart inntrykk av at portvin og portvin, det er mangt. Og noe av det var så utrolig godt og smakfullt at man reiste langt av sted på hver eneste lille prøvende munnfull. LBV fremkalte ekstatiske fornemmelser, men hva bokstavene sto for, har jeg dessverre glemt.
Størst inntrykk på Taylor var det imidlertid fuglene som gjorde. Rundt omkring på det vakre anlegget, med de velstelte hagene og den fabelaktige utsikten over elva til de soppbefengte husene på den andre siden – som uomtvistelig kom mest til sin rett på avstand – vandret perlehøns og påfugler henholdsiv forvirret og andektig omkring fullstendg uforstyrret av vinens sødme og kvaliteter. Og det var noe med forholdet mellom en påfuglhøne og en påfuglhann som vakte merkverdig kjente assosiasjoner. Han, som kan mønstre en så overveldende prakt når han er i det hjørnet, lå flatt på bakken som en sekk, med hodet ned i brosteinene og den lange halen som en hyssing bak seg. Foran ham sto en høne, hvit og lekker, og stirret på ham. Nebb mot nebb, hun så på ham med en hønes intensitet, mens han bare så ned i bakken: en slagen mann. Ute av stand. Slik lå de i over en time, minst. Fullstendig ubevegelige. Uforstyrret av kameraer og flaksende turister. Så, omsider, da alt håp forlengst syntes ute, reiste han seg. Løftet hodet. Ristet på fjærene. Og løftet halen, slo den ut som en vifte, og oppførte en langsom dans der han viste seg frem i all sin skjønnhet, med sine fabelaktige fjær og sin aldeles uforlignelige blåfarge på brystet. En mann, i all sin prakt.
Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn en påfuglhann som lufter fjærene på den måten. Den voldsomme prakten han framviser virker så langt hinsides all fornuftig anvendelighet. Alt det som utgjør hans manndom er et uomtvistelig handicap i det praktiske livet, bare vekten av fjærene er helt på grensa av hva han kan bære, han vakler innimellom, halter litt, og må ta seg inn for virkelig å få vist seg fram. Og nettopp der ligger påfuglhannens forsonende trekk. Det er ikke så lett, bestandig. Det kommer ikke helt av seg sjøl. I lange perioder kan han ikke annet enn å ligge nede for telling. Sorry, baby, du kan stirre så lenge du vil.
Det skjer først når du nesten har gitt opp håpet.
Vi nøyer oss med å konkludere med at Taylor i Porto er verdt et besøk. Portvin eller ei: Her har vi noe å få med oss.
Fullt så ille var det ikke i Portugal, men det nærmet seg. Etter flere vakre dager med sol og sommertemperaturer, tok det til å blåse så vinflasker og halvlitere smalt i veggen. Et stykke nord for Lisboa blåste en hel fabrikk på havet, taket på en skole ble flerret vekk som av en diger boksåpner, og en motorvei ble stengt på grunn av for høy sjøgang. Manns minne strakk ikke til for å huske noe lignende, ble vi fortalt.
I Porto ble vi kjent med ulike varianter av portugisisk regn: Vertikalt, horisontalt og omvendt vertikalt, det vil si nedenfra og opp, og alt sammen i styrkegrader som varierte på en skala fra 1 til 10, der skybrudd utgorde en knapp treer. Fra hotellvinduet i tolvte etasje på Vila Gale hotell – merk navnet – fikk vi en sterk forståelse av hvordan Noa hadde det på toppen av Ararat.
Innimellom, da det lot seg gjøre å myse såpass gjennom regntåka at man fikk et glimt av omgivelsene, viste Porto seg likevel som en svært særpreget by, full av de merkeligste motsetninger: De vakre og maleriske husene nede ved havna framsto i avanserte stadier av forfall, mens moderne arkitektoniske misfostre skjøt opp som paddehatter i utkanten av byen. Det ble med rette ansett som et problem at den kjøpekraftige delen av befolkningen trakk ut i omgivende landsbyer, mens sentrum i stor grad ble overlatt til folk som knapt hadde råd til å betale husleia, langt mindre trå til med et malingsstrøk eller to der det trengtes. Og det gjorde det. Her skulle soppsaneringsekspertene i Mycoteam virkelig fått noe å holde på med.
Men vakkert var det. Elva og havna og de nevnte maleriske husene. Broer med dramatiske spenn, små portvinsbåter i iherdig trafikk på kryss og tvers – nå var riktignok portvinstønnene byttet ut med det lille som fantes av turister, og selv om brorparten av dem kunne ha en slående likhet med tønnene, ble de stablet på en annen måte, slik at inntrykket fortok seg litt, men likevel – vi fikk et klart inntrykk av at dette ville ha vært fint i oppholdsvær.
Den store publikumsmagneten i Porto er selvfølgelig portvinsfabrikkene. Guidet omvisning med innlagte smaksprøver. Her kan man virkelig gå runden. Begynne på Sandeman nede ved elvebredden, og arbeide seg oppover i åssida så langt beina bærer. Det skulle i seg selv være grunn nok til å plotte inn Porto i reiseruta neste gang man er på de kanter. For vår del valgte vi å begynne øverst, hos det ærværdige firmaet Taylor, etablert det Herrens år 1694. Her satt tradisjonene som patina i veggene, for ikke å nevne hva som satt i tønnene, hvis rominnhold i liter taltes i sekssifrede tall. I hvert fall femsifrede. Det er grenser for hvilke detaljer som fester seg etter prøvesmaking av de mest ulike lagringsmåter og druekvaliteter. Vi endte uansett opp med et klart inntrykk av at portvin og portvin, det er mangt. Og noe av det var så utrolig godt og smakfullt at man reiste langt av sted på hver eneste lille prøvende munnfull. LBV fremkalte ekstatiske fornemmelser, men hva bokstavene sto for, har jeg dessverre glemt.
Størst inntrykk på Taylor var det imidlertid fuglene som gjorde. Rundt omkring på det vakre anlegget, med de velstelte hagene og den fabelaktige utsikten over elva til de soppbefengte husene på den andre siden – som uomtvistelig kom mest til sin rett på avstand – vandret perlehøns og påfugler henholdsiv forvirret og andektig omkring fullstendg uforstyrret av vinens sødme og kvaliteter. Og det var noe med forholdet mellom en påfuglhøne og en påfuglhann som vakte merkverdig kjente assosiasjoner. Han, som kan mønstre en så overveldende prakt når han er i det hjørnet, lå flatt på bakken som en sekk, med hodet ned i brosteinene og den lange halen som en hyssing bak seg. Foran ham sto en høne, hvit og lekker, og stirret på ham. Nebb mot nebb, hun så på ham med en hønes intensitet, mens han bare så ned i bakken: en slagen mann. Ute av stand. Slik lå de i over en time, minst. Fullstendig ubevegelige. Uforstyrret av kameraer og flaksende turister. Så, omsider, da alt håp forlengst syntes ute, reiste han seg. Løftet hodet. Ristet på fjærene. Og løftet halen, slo den ut som en vifte, og oppførte en langsom dans der han viste seg frem i all sin skjønnhet, med sine fabelaktige fjær og sin aldeles uforlignelige blåfarge på brystet. En mann, i all sin prakt.
Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn en påfuglhann som lufter fjærene på den måten. Den voldsomme prakten han framviser virker så langt hinsides all fornuftig anvendelighet. Alt det som utgjør hans manndom er et uomtvistelig handicap i det praktiske livet, bare vekten av fjærene er helt på grensa av hva han kan bære, han vakler innimellom, halter litt, og må ta seg inn for virkelig å få vist seg fram. Og nettopp der ligger påfuglhannens forsonende trekk. Det er ikke så lett, bestandig. Det kommer ikke helt av seg sjøl. I lange perioder kan han ikke annet enn å ligge nede for telling. Sorry, baby, du kan stirre så lenge du vil.
Det skjer først når du nesten har gitt opp håpet.
Vi nøyer oss med å konkludere med at Taylor i Porto er verdt et besøk. Portvin eller ei: Her har vi noe å få med oss.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar