Han hentet en fredspris, og kom hjem med en krigspris

Nå har han fått prisen. Han har holdt tale, har vinket til et entusiastisk folkehav foran Grand Hotel, har blitt påspandert middag, og har etter eget utsagn nesten latt seg overbevise om at prisen var vel fortent. Så har han takket for seg. Demonstrantene har tuslet hver til sitt, og helikopterrotorene har svirret fra seg. Og mens freden atter har senket seg over Oslo sentrum, sitter vi tilbake og finleser talen han holdt i Oslo Rådhus, for å finne ut hva han egentlig sa.

Han innledet med å adressere talen til det amerikanske folk, i tillegg til de tilstedeværende majester og notabiliteter. Ikke et norske folk, som sedvanen tilsier ved en slik anledning. Vi hadde altså for oss en amerikansk president som snakket til sine egne. Dernest snakket han om krig. Det har vel aldri forekommet noensinne, at en mottaker av Nobels fredspris har viet talen til et forsvar for krig. Og med sin oratoriske begavelse kan han få en hvilken som helst krigsmotstander til å bli svar skyldg når han påpåeker at Adolf Hitler ikke ville ha blit stanset ved ikke-vold, like lite som al Qaida vil la seg overtale med fredelige midler til å legge ned våpnene. Krig er altså av og til nødvendig for å skape fred, forteller han oss, og hevder at USA har kjempet for fred med militære midler i 60 år. Her innrømmer han riktignok i en liten bisetning at man av og til har trådt feil. For min del lurer jeg på om man noensinne har trådt riktig.

Hans hovedanliggende er selvsagt å forklare og rettferdiggjøre krigene i Afghanistan og Irak. Men det han glemmer å ta innover seg i farten, er at begge disse krigene utkjempes mot fiender som nepe ville ha vært i stand til å krige hvis det ikke var for at de ble bygget opp som maktfaktorer i en tid da USA så seg tjent med å være alliert med dem. Taliban ble bygget opp som maktfaktor i Afghanistan med amerikansk hjelp under krigen mot Sovjetunionen. Det var med amerikanske penger og våpen de ble i stand til å ta en ledende rolle i motstandskampen på åttitallet, og uten denne støtten er det lite trolig at de ville ha blitt i stand til å overta ledelsen i landet. Noe tilsvarende fant sted i Irak. Etter den islamske revolusjonen i Iran fryktet USA og andre det iranske eksemplet skulle skape en dominoeffekt i regionen. Da var Saddam Hussein god å ha som motkraft. Under den iransk-irakiske krigen ble Saddam Hussein støttet både økonomisk og militært, blant annet med tilgang på masseødeleggelsesvåpen, og uten dene støtten er det lite trolig at han ville ha vokst seg stor nok til å våge å invadere Kuwait. Ogd et var først etter denne invasjonen at Saddam ble pekt ut som the bad guy i regionen.

Da George W. Bush beordret invasjon av Irak i etter kant av 9.11, var det riktignok først og fremst et utslag av toskeskap. Men toskeskapet endrer ikke på hovedinntrykket: Der USA leker verdenspoliti, enten det er ved militær invasjon eller ved krig by proxy - åpen eller fordekt støtte til geriljagrupper, kuppmakere eller regjeringer - skaper de ikke fred, men mer ufred.

I løpet av de 60 årene USA ifølge Obama har kriget for freden, har de utelukkende skapt tragedier, kanskje med Koreakrigen som eneste untak. Vietnakrigen står for alltid som en skamplett i USAs historie. De har stått bak talløse militærkupp i Latin-Amerika og andre steder, og fått innsatt regimer som har vasset i blod.

Det er alltid ikke lett å finne overbevisende argumenter for at ikke militærmakt i enkelte situasjoner kan være påkrevet for å velte et terrorregime. Men med sin blodige nyere historie mangler USA fullstendig den moralske gjennomslagskraft som skal til for å involvere seg i slike aksjoner. USA under George W. Bush ble omtalt som den største trusselen mot verdensfreden. Under Obama kan landet pryde seg med en kløktigere retorikk, men det svekker ikke trusselen, tvert imot - noe reaksjonene på Nobeltalen skulle være et overbevisende eksempel på: Nå har han fått alle til å tro at krigen er nødvendig. Til og med Nei til atomvåpen, som tidligere ble oppfattet som krigsmotstandere, mønstret bredt på Eidsvolds plass for å hylle krigshisseren. Og regjeringen kvitterte for Obamas tale med å bevilge ytterligere millioner til krigsinnsatsen i Afghanistan.

Atskillige kommentatorer har berømmet Obamas retoriske begavelse. Han kan røre selv en stein til tårer. Nå har han også vist at han kan dra til Oslo for å motta en fredspris, og komme hjem med en krigspris.