De som har hatt vanskeligheter med å få med seg teksten til Magokoro Brothers' versjon av My Back Pages på albumet Masked & Anonymous, kan få hjelp her. Teksten går som følger:
Shiro ka kuro shika kono yo ni wa nai to omotte ita yo
Dare yori mo hayaku ii seki de ii keshiki ga mitakattan da
Boku o suki da to itte kureta onnatachi mo doko ka e kieta
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa
Jisonshin no tame muda na giron o kuri kaeshite kita yo
Eiyuu kidori de tasuuha no yowasa o koutei mo shite kitashi
Boku o subarashii to itte kureta otokotachi mo tsugi no emono e tobi tsuita
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa
Ana no aita saifu ga boku ni kane o kure kane o kure to iu
Aozora ga boku ni muriyari nonki sa o youkyuu suru
Boku o kowai to itte kureta yuujin mo haru ka omoide no naka
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa
NB: Siste linje skal gjentas to ganger.
søndag 30. mars 2008
lørdag 29. mars 2008
Om å få ut fingern
Prokrastinering er et lærd ord som betegner det man foretar seg før man får ut fingern. Ordet finnes ikke i Bokmålsordboka, og er altså ikke særlig innarbeidet her til lands, men det forhindrer selvfølgelig ikke praksisen i å være det. Kunnskapsforlagets blå engelsk-norske forklarer ”Procrastination” med utsettelse, somling, nøling og sendrektighet. Begrepet kommer fra latin, pro – til – og crastinus – i morgen eller senere – og handler om å utsette til i morgen det man skulle ha gjort i dag.
Å tro at prokrastinering dreier seg om latskap, er en misforståelse. Latskap er passiv adferd, mens prokrastinering derimot er en aktiv form for unnvikelse. Man utsetter ikke det man har å gjøre fordi man ikke gidder, men fordi man innbiller seg at det er så mye annet man er nødt til gjøre først. Følgelig er det prokrastinerende mennesket ofte en svært travel og aktiv medborger. Han farer omkring i verden som en liten strikkball, har fulle avtalebøker og lange gjøremålslister, han planlegger og beregner, teller dager og uker og legger omhyggelige strategier, men kommer aldri fram til sitt egentlige forehavende: Å slutte å røyke, bli et nytt og bedre menneske, begynne å trene, skrive boka han har tenkt på i årevis og som nesten er så godt som fullført i hans eget hode, eller sende inn demoen som gjør at han endelig har sjans til å få noen spillejobber og kanskje tjene litt penger på musikken sin, i stedet for å måtte bruke opp livet sitt på uvesentlige småjobber som tar alt han hare av tid og spiser ham opp innenfra uten å gi annet utbytte enn det som trengs for å betale husleia og lysregninga. Eller en flatskjem. Eller en ny datamaskin. Eller en helt nødvendig reise til Istanbul. Eller hva det nå var.
Litteraturen fastslår at prokrastinering er en synd. Den greske poeten Hesiods formaning om fenomenet er datert så tidlig som til 800 f.Kr., det vil si omtrent da man mener at skriftspråket oppsto: Utsett ikke ditt arbeide til i morgen eller dagen etter, for en treg arbeidskar fyller ikke sin låve, ei heller den som utsetter oppgaver. Cicero skrev ca. 44 f.kr.: Treghet og prokrastiering er utfordragelig. Ifølge Bhagavad Gita, hinduenes hellige bok, ble ikke de som prokrastinerte gjenfødt, men gikk rett til helvete. Mer oppdatert på prokrastineringens konsekvenser i en moderne tilværelse, var John Lennon, som kom med følgende gullkorn: Livet er det som foregår mens du planlegger noe annet. Man må vite hva man snakker om for å kunne si noe sånt.
Nå kan prokrastinering selvfølgelig ha sine fordeler. Om Hitler hadde prokrastinert, ville mye ha vært unngått. Sendrektigheten i det moderniseringsprosjektet fra 1960-tallet som gikk ut på å anlegge motorvei langs Karl Johans gate, omgitt av skyskrapere, har vi nå liten grunn til å beklage. Og den hang til prokrastinering som i årenes løp har gjort seg gjeldende hos statsledere med tilgang til atomknappen, er også av de ting vi kan glede oss over. På mer private plan har prokrastinering utvilsomt sørget for å bevare mange ekteskap, reddet folk fra gjeldsbyrder og forhindret utallige brannstiftelser og mord.
For folk som lider under prokrastineringens åk, er slike betraktninger imidlertid en mager trøst – en unnvikelsesmanøver, nært beslektet med det som her omtales. For det som ofte ligger der og verker som prokrastineringens underliggende årsak, er frykten for å ikke få det til, eller ikke å gjøre det godt nok. Når avhandlingen som omsider markerer avslutningen på en mangeårig utdannelse endelig er skrevet og innlevert, etter atskillig prokrastinering, er forbedringspotensialet definitivt oppbrukt. Og jo lenger man prokrastinerer, desto høyere vokser ambisjonene, og med ambisjonene vokser fallhøyden – og svimmelheten når man står der og fortsatt prokrastinerer, mens man langsomt og ubønnhørlig forvandles til sin egen Hjalmar Ekdal – han med livsløgnen og meningen med livet, som Ibsen skrev så innlevende om.
For min egen del finner jeg atskillig trøst i venstrehåndsarbeider. Ting som overhodet ikke er planlagt eller gjennomtenkt, og som foretas kjapt og enkelt på en plutselig innskytelse. Ofte går slike ting bemerkelsesverdig bra. Man kommer fra dem med æren i behold. Resultatet er gjerne et skriftstykke på halvannen side eller så, skrevet i løpet av den tida det tar å slippe opp for damp. Denne bloggen er imidlertid ikke utslag av noe slikt: Den er en del av prokrastineringen, det som skal gjøres i forkant av de store prosjektene: Slutte å røyke, bli et bedre menneske, skrive boka og sende inn demoen. Jeg har svært konkrete planer. Jeg skal bare lage en blogg først.
Å tro at prokrastinering dreier seg om latskap, er en misforståelse. Latskap er passiv adferd, mens prokrastinering derimot er en aktiv form for unnvikelse. Man utsetter ikke det man har å gjøre fordi man ikke gidder, men fordi man innbiller seg at det er så mye annet man er nødt til gjøre først. Følgelig er det prokrastinerende mennesket ofte en svært travel og aktiv medborger. Han farer omkring i verden som en liten strikkball, har fulle avtalebøker og lange gjøremålslister, han planlegger og beregner, teller dager og uker og legger omhyggelige strategier, men kommer aldri fram til sitt egentlige forehavende: Å slutte å røyke, bli et nytt og bedre menneske, begynne å trene, skrive boka han har tenkt på i årevis og som nesten er så godt som fullført i hans eget hode, eller sende inn demoen som gjør at han endelig har sjans til å få noen spillejobber og kanskje tjene litt penger på musikken sin, i stedet for å måtte bruke opp livet sitt på uvesentlige småjobber som tar alt han hare av tid og spiser ham opp innenfra uten å gi annet utbytte enn det som trengs for å betale husleia og lysregninga. Eller en flatskjem. Eller en ny datamaskin. Eller en helt nødvendig reise til Istanbul. Eller hva det nå var.
Litteraturen fastslår at prokrastinering er en synd. Den greske poeten Hesiods formaning om fenomenet er datert så tidlig som til 800 f.Kr., det vil si omtrent da man mener at skriftspråket oppsto: Utsett ikke ditt arbeide til i morgen eller dagen etter, for en treg arbeidskar fyller ikke sin låve, ei heller den som utsetter oppgaver. Cicero skrev ca. 44 f.kr.: Treghet og prokrastiering er utfordragelig. Ifølge Bhagavad Gita, hinduenes hellige bok, ble ikke de som prokrastinerte gjenfødt, men gikk rett til helvete. Mer oppdatert på prokrastineringens konsekvenser i en moderne tilværelse, var John Lennon, som kom med følgende gullkorn: Livet er det som foregår mens du planlegger noe annet. Man må vite hva man snakker om for å kunne si noe sånt.
Nå kan prokrastinering selvfølgelig ha sine fordeler. Om Hitler hadde prokrastinert, ville mye ha vært unngått. Sendrektigheten i det moderniseringsprosjektet fra 1960-tallet som gikk ut på å anlegge motorvei langs Karl Johans gate, omgitt av skyskrapere, har vi nå liten grunn til å beklage. Og den hang til prokrastinering som i årenes løp har gjort seg gjeldende hos statsledere med tilgang til atomknappen, er også av de ting vi kan glede oss over. På mer private plan har prokrastinering utvilsomt sørget for å bevare mange ekteskap, reddet folk fra gjeldsbyrder og forhindret utallige brannstiftelser og mord.
For folk som lider under prokrastineringens åk, er slike betraktninger imidlertid en mager trøst – en unnvikelsesmanøver, nært beslektet med det som her omtales. For det som ofte ligger der og verker som prokrastineringens underliggende årsak, er frykten for å ikke få det til, eller ikke å gjøre det godt nok. Når avhandlingen som omsider markerer avslutningen på en mangeårig utdannelse endelig er skrevet og innlevert, etter atskillig prokrastinering, er forbedringspotensialet definitivt oppbrukt. Og jo lenger man prokrastinerer, desto høyere vokser ambisjonene, og med ambisjonene vokser fallhøyden – og svimmelheten når man står der og fortsatt prokrastinerer, mens man langsomt og ubønnhørlig forvandles til sin egen Hjalmar Ekdal – han med livsløgnen og meningen med livet, som Ibsen skrev så innlevende om.
For min egen del finner jeg atskillig trøst i venstrehåndsarbeider. Ting som overhodet ikke er planlagt eller gjennomtenkt, og som foretas kjapt og enkelt på en plutselig innskytelse. Ofte går slike ting bemerkelsesverdig bra. Man kommer fra dem med æren i behold. Resultatet er gjerne et skriftstykke på halvannen side eller så, skrevet i løpet av den tida det tar å slippe opp for damp. Denne bloggen er imidlertid ikke utslag av noe slikt: Den er en del av prokrastineringen, det som skal gjøres i forkant av de store prosjektene: Slutte å røyke, bli et bedre menneske, skrive boka og sende inn demoen. Jeg har svært konkrete planer. Jeg skal bare lage en blogg først.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
