Altergutten finnes ikke

Rudi Kessel sier i et intervju i Klassekampen 9. april at han ser på sølibatet som en nøkkel til å forstå de svært omfattende overgrepssakene som har blitt avslørt innen Den katolske kirke. Jeg tror han tar feil.

Det er en mengde mennesker i samfunnet som lever i seksuell avholdenhet, frivillig eller ufrivillig, uten å bli overgripere av den grunn. Jeg tror årsaken til at det finner sted så mange overgrep nettopp i kristne miljøer, er å finne i den løgnaktige kristne virkelighetsoppfatningen, der et menneske blir ansett for å være av en fundamentalt syndig natur. Denne syndigheten settes primært i forbindelse med seksualitet. Det er ofte et ekstremt fokus på parhestene ”seksualitet” og ”synd” innenfor kristne miljøer. Samtidig har man den forestilling at den som synder i sitt hjerte, har allerede syndet mot Gud. Dermed blir spranget fra tanke til handling foruroligende kort.

Man kan kalle det en tragisk virkelighetsforvrengning: Presten som forgriper seg på altergutten, blir ikke fristet av hans glatte hud og unge kropp. Nei, det er Satan som frister presten, og som lokker ham til synd – en synd som er begått allerede før handlingen finner sted. Selve overgrepet blir en parentes i et hendelsesforløp der altergutten bare er en statist i et større sjelsdrama, der det først og fremst er prestens frelse som står på spill. Som offer er jo altergutten uten synd. Dermed er det presten som blir offer, et offer for Satans fristelse. Altergutten finnes ikke.

Let sleeping dogs lie

Plutselig er det blitt vår, og ingenting er som det pleier lenger. Det henger en gul solskive på himmelen som jeg nesten hadde glemt eksistensen av, det er lyst og fint både morgen og kveld, og døgnrytmen jeg har lagt meg til i løpet av vinteren, er merkverdig ute av synk med den virkeligheten som utfolder seg utenfor vinduene. Det er ikke bare vinteren og kulda som har sluppet taket, også tidsklemma gjør seg mindre gjeldende enn før. For når dagens gjøremål er gjort og det er krysset av for alt som sto på lista, eller mesteparten av det, er det fortsatt tid igjen. Tid med dagslys, som en aldeles uventet overraskelse. For første gang på det jeg kan huske har jeg flere timer foran meg som ikke har blitt øremerket til noen verdens ting. Og som om jeg overhodet ikke hadde lengtet etter nettopp det i lange tider, blir jeg sittende med en underlig stillhet i kroppen, til tross for at biltrafikken ute i Løkkeveien er like øredøvende som alltid, og lure: Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg bruke denne tida til?

Det er ikke noe presserende spørsmål. For mens jeg venter på at svaret skal innfinne seg et eller annet sted fra, setter jeg meg ned med gitaren, og synger av full hals. Det er ingen som hører likevel. Den ene sangen etter den andre. Innimellom finner jeg ut at det kunne passe med et glass vin, og trekker opp en flaske. Bikkja ligger og sover på dørmatta. Han kunne kanskje tenke seg å gå ut en tur? Jeg tror forresten ikke det haster, vi har gått flere turer før i dag, og på engelsk er det et ordtak som heter let sleeping dogs lie. Det er visst ment som en advarsel, så da lar jeg ham ligge, og spiller heller en sang til. Underlig at han sover, forresten, sånn som jeg gauler og skriker, men han har kanskje blitt vant til det. Og mens jeg spiller og synger og funderer over hundens vaner, slår det meg at jeg har et medlemskap på SATS som jeg ikke har brukt på aldri så lenge. Jeg hadde tenkt å komme i form, men fikk aldri tid. Nå har jeg tid, men det er så deilig å la være. Jeg kan trene en annen gang. I overmorgen, for eksempel. I mellomtida sitter jeg her og nyter det faktum, blant vin og andre fakta, at jeg ikke har gått for å trene på SATS.

Det er ikke så verst.