Låtskriverkveld på En Café

Torsdag 17. desember arrangeres låtskriverkveld på En Café. Kjartan Haug, Bjørn Egil Ringstad og undertegnede spiller egne viser. Nye avsnitt i føljetongen Ytterligere forsøk på å gjendikte Bob Dylans viser til norsk presenteres. Kanskje blir det også en og annen overraskelse.

En Café

Observatoriegata 25

Torsdag 17. desember

kl 19.30

Han hentet en fredspris, og kom hjem med en krigspris

Nå har han fått prisen. Han har holdt tale, har vinket til et entusiastisk folkehav foran Grand Hotel, har blitt påspandert middag, og har etter eget utsagn nesten latt seg overbevise om at prisen var vel fortent. Så har han takket for seg. Demonstrantene har tuslet hver til sitt, og helikopterrotorene har svirret fra seg. Og mens freden atter har senket seg over Oslo sentrum, sitter vi tilbake og finleser talen han holdt i Oslo Rådhus, for å finne ut hva han egentlig sa.

Han innledet med å adressere talen til det amerikanske folk, i tillegg til de tilstedeværende majester og notabiliteter. Ikke et norske folk, som sedvanen tilsier ved en slik anledning. Vi hadde altså for oss en amerikansk president som snakket til sine egne. Dernest snakket han om krig. Det har vel aldri forekommet noensinne, at en mottaker av Nobels fredspris har viet talen til et forsvar for krig. Og med sin oratoriske begavelse kan han få en hvilken som helst krigsmotstander til å bli svar skyldg når han påpåeker at Adolf Hitler ikke ville ha blit stanset ved ikke-vold, like lite som al Qaida vil la seg overtale med fredelige midler til å legge ned våpnene. Krig er altså av og til nødvendig for å skape fred, forteller han oss, og hevder at USA har kjempet for fred med militære midler i 60 år. Her innrømmer han riktignok i en liten bisetning at man av og til har trådt feil. For min del lurer jeg på om man noensinne har trådt riktig.

Hans hovedanliggende er selvsagt å forklare og rettferdiggjøre krigene i Afghanistan og Irak. Men det han glemmer å ta innover seg i farten, er at begge disse krigene utkjempes mot fiender som nepe ville ha vært i stand til å krige hvis det ikke var for at de ble bygget opp som maktfaktorer i en tid da USA så seg tjent med å være alliert med dem. Taliban ble bygget opp som maktfaktor i Afghanistan med amerikansk hjelp under krigen mot Sovjetunionen. Det var med amerikanske penger og våpen de ble i stand til å ta en ledende rolle i motstandskampen på åttitallet, og uten denne støtten er det lite trolig at de ville ha blitt i stand til å overta ledelsen i landet. Noe tilsvarende fant sted i Irak. Etter den islamske revolusjonen i Iran fryktet USA og andre det iranske eksemplet skulle skape en dominoeffekt i regionen. Da var Saddam Hussein god å ha som motkraft. Under den iransk-irakiske krigen ble Saddam Hussein støttet både økonomisk og militært, blant annet med tilgang på masseødeleggelsesvåpen, og uten dene støtten er det lite trolig at han ville ha vokst seg stor nok til å våge å invadere Kuwait. Ogd et var først etter denne invasjonen at Saddam ble pekt ut som the bad guy i regionen.

Da George W. Bush beordret invasjon av Irak i etter kant av 9.11, var det riktignok først og fremst et utslag av toskeskap. Men toskeskapet endrer ikke på hovedinntrykket: Der USA leker verdenspoliti, enten det er ved militær invasjon eller ved krig by proxy - åpen eller fordekt støtte til geriljagrupper, kuppmakere eller regjeringer - skaper de ikke fred, men mer ufred.

I løpet av de 60 årene USA ifølge Obama har kriget for freden, har de utelukkende skapt tragedier, kanskje med Koreakrigen som eneste untak. Vietnakrigen står for alltid som en skamplett i USAs historie. De har stått bak talløse militærkupp i Latin-Amerika og andre steder, og fått innsatt regimer som har vasset i blod.

Det er alltid ikke lett å finne overbevisende argumenter for at ikke militærmakt i enkelte situasjoner kan være påkrevet for å velte et terrorregime. Men med sin blodige nyere historie mangler USA fullstendig den moralske gjennomslagskraft som skal til for å involvere seg i slike aksjoner. USA under George W. Bush ble omtalt som den største trusselen mot verdensfreden. Under Obama kan landet pryde seg med en kløktigere retorikk, men det svekker ikke trusselen, tvert imot - noe reaksjonene på Nobeltalen skulle være et overbevisende eksempel på: Nå har han fått alle til å tro at krigen er nødvendig. Til og med Nei til atomvåpen, som tidligere ble oppfattet som krigsmotstandere, mønstret bredt på Eidsvolds plass for å hylle krigshisseren. Og regjeringen kvitterte for Obamas tale med å bevilge ytterligere millioner til krigsinnsatsen i Afghanistan.

Atskillige kommentatorer har berømmet Obamas retoriske begavelse. Han kan røre selv en stein til tårer. Nå har han også vist at han kan dra til Oslo for å motta en fredspris, og komme hjem med en krigspris.

Obama Go Home

Jeg sitter omgitt av helikopterlyd på alle kanter, og prøver å tenke. Det er ikke lett. Det må være minst fem helikoptre som kretser konstant over den amerikanske ambassaden akkurat nå, og de har holdt det gående i snart tre kvarter. Det er ikke ørenslyd å få. Jeg bor nøyaktig det omtalte steinkastet unna, og er således midt i skuddlinja. Hva er det vi har gjort, for å fortjene et beleiret nabolag?

De sperrer av gatene våre, vi må gå omveier for å komme hjem. De sveiser igjen kumlokkene, også de som skjuler brannhydranter, slik at brannvesenet ikke lenger har tilgang på vann i hele Oslo sentrum. Hva om det skulle begynne å brenne? Har noen tenkt på det? Og på toppen av det hele har forsvaret etablert et rakettskjold over byen, med mobile utskytingsramper plassert rundt omkring på åkre og enger. Er det virkelig nødvendig? Har Obama med seg et mobilt rakettskjold overalt der han ferdes her i verden?

Jeg er ikke oppdatert på kostnadene denne lynvisitten av et presidentbesøk fører med seg, men det er uansett alt for høyt. Og fremfor alt er dette presidentbesøket ubehagelig. Hvis det skal være slik at byen må beleires for å kunne motta en statsleder, så får man heller la være. Hvis Jagland og resten av Nobelkomitten på død og liv skal gi han denne fredsprisen, så får de heller sende den i posten. Den har uansett tapt seg såpass i anseelse i det siste at man knapt trenger å sende den som verdipost. Det skulle greie seg med vanlig pakkepost. With greetings from Norway.

Jeg hører til blant de mange som applauderte begeistret da Obama ble valgt til USAs president. Den symbolske betydningen av å ha en svart mann i det hvite hus kan neppe overdrives, det gir håp og verdighet til alle mennesker i verden med litt farge på seg. Og budskapet hans om endring og en ny giv både i USA og i resten av verden vakte berettighet entusiasme i de aller fleste leire. Det var stort at han ble valgt til president, men det er også det største han har gjort. Jagland forteller oss at Obama har bidratt til å endre det internasjonale samarbeidsklimaet her i verden. Det betyr vel bare at de nå har fått det litt trivligere på møtene, og ser ut til å ha liten betydning for de av oss som ikke er invitert. Og til tross for gode intensjoner, er Obama leder av en stat som fortsatt er verdens største krigførende makt. Jagland forteller oss at dette er kriger han har arvet, og at han neppe ville ha startet dem på egen hånd. Det kan så være, men for vår del var vi med i Afghanistan like fra begynnelsen. Og fra et afghansk perspektiv må Norges tildeling av fredsprisen til Obama være sammenlignbar med om Mussolini skulle ha tildelt en fredspris til Adolf Hitler.

Nå er vedvarende helikopterlyd en forsvinnende bagatell i forhold til hva andre mennesker er utsatt for i kjølvannet av den store presidenten, men nok er nok uansett. Jeg er en fredsæl mann og oppbevarer ikke våpen verken hjemme eller andre steder, men om jeg hadde hatt en bazooka liggende, så tror jeg at jeg ville ha brukt den nå.