Vika Viseklubb

Etter to konserter på Én Café nederst i Observatoriegaten er Vika Viseklubb nå i ferd med å bli en realitet. Planen er å arrangere en konsert den første torsdagen i hver måned, gjerne med litt ukjente visesangere som fortjener å bli trukket fram i lyset, og etter hvert få etablert et kreativt og spennende musikkmiljø med fokus på spilleglede og gode tekster.

De to første arrangementene var gratiskonserter, og trakk mange tilhørere, stort sett lokalt fra Vika og til tross for minimalt med forhåndsannonsering. Den eminente gitarspilleren Sten Nilsen fra Bodø hadde med seg Helge Waaler på bass, begge lokalt kjent fra bakgårdsfester med Vika All Night Back Yard Band, og fremførte egne viser og viser av Trygve Hoff. Det unge sangtalentet Evelyn Hilleren bidro med sanger av Norah Jones og Katie Melua. Bjørn-Egil og Kristoffer dro i gang et langt sett med rocka coverlåter og høyt volum. Sjøl kom jeg som vanlig ikke utenom Bob Dylan, i tillegg til en sang av Don McLean.

... og alle var enige om at det var et vellykket arrangement ...

Neste konsert blir et rent akustisk opplegg torsdag 8. januar. Da spiller Tim Osmundsen, med fet og egenartet lyd i 12-strengeren, foruten at jeg sjøl har tenkt å bidra med en og annen sang.

Bilde av tre som henger i et tre

En tur i skogen har mye for seg: Frisk luft, vakre omgivelser, og ikke minst: Man slipper unna. Men ikke nå lenger. Norsk Folkehjelp (eller var det Norsk Flyktningeråd?) har nå hengt opp bilder av flyktninger på trærne oppe ved Ullevålseter. (Pluss et bilde av et tre som henger i et tre.)

Jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva disse bildene skal få oss til å tenke på, men for min del tenker jeg på hærverk – mot bildene, og mot Norsk Folkehjelp i samme slengen. (Eller var det Norsk Flyktningeråd?) Uansett: Hvis folk på død og liv skal ha et budskap, hvorfor må de har det akkurat her?

Jeg sørger nå for å unngå Ullevålseter når jeg er ute på tur.

Farlig kunst

I anledning Kulturrådets konferanse om Farlig kunst, søkte jeg etter Dangerous Art på AltaVista. Bildet som kom opp skulle være svært betegnende for situasjonen: Indian girl by waterfall av Julia Francelle Huffmann.

Det er visst ikke bare i Norge at farlig kunst har dårlige rammebetingelser?

Den farlige kunsten: Høyt elsket – dypt savnet

Den farlige kunstens død er endelig offisielt stadfestet. Begravelsen fant sted under Norsk Kulturråds årskonferanse 2008, avholdt 14. november i Dansens Hus i Oslo.

Kulturminister Trond Giske forrettet. I gravtalen siterte han blant andre Pablo Picasso – Painting is not done to decorate apartments, it's an instrument of war – og beklaget seg over at norsk kunstdebatt stort sett dreier seg om estetikken i kunsten. Hvor har vi den farlige kunsten i dag? spurte han retorisk. Hvor finner vi romanen som provoserer, utfordrer makthaverne? Teaterstykkene som forandrer vår virkelighetsoppfatning?

For min egen del synes jeg det mest utfordrende for virkelighetsoppfatningen er å bo i et land der makteliten svermer for revolt og provokasjoner. Et land der statens viktigste kulturinstitusjon offisielt går ut og etterlyser opprør, og der selv kulturministeren understreker viktigheten av at kunstnere får anledning til å provosere og tøye grenser. Det er her underforstått at anledningen byr seg i form av statlige stipender. Ministeren lovet å gjøre sitt beste for å bedre rammebetingelsene i så måte, med følgende begrunnelse. Farlig kunst er forenelig med kunst betalt av makthaverne, fordi økt produksjonsmulighet gir økt frihet.

Etter denne konferansen skulle det si seg selv at enhver antydning til provokasjon innen kunsen er uinteressant. Heretter gjelder det å konsentrere seg om sentralområdene: Havet, Døden og Kjærligheten.

Pæra har gått

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har alltid greid å fremstå som en intelligent mann – en mand med pære, som den danske dikteren Tom Kristensen (forfatteren av Hærværk) pleide å si om folk med et visst omløp i de små grå. Nå, etter debuten på bokmarkedet, ser det imidlertid ut til at pæra har gått, i det minste om vi skal dømme etter tittelen på boka hans: Å gjøre en forskjell.

Men kjære Støre - sånt gjør man da ikke!

Det er mange ting man kan gjøre her i verden, men en forskjell, det kan man ikke gjøre - ikke på norsk. Om lykken står en bi, kan det man driver med aller nådigst utgjøre en forskjell, eller bidra til å skape en - noe det norske Arbeiderpartiet for øvrig har erklært seg som ihuga motstandere av - dessuten kan man gjøre på seg, gjør seg til, eventuelt gjøre seg til latter, eller - som utenriksministeren - gjøre en feil. Men en forskjell kan man ikke gjøre.

På amerikansk, derimot, kan man snakke om to make a difference – et idiomatisk uttrykk som oversatt til norsk betyr "å skape forandring".

Det ville ha vært en god idé.

Høstfarger i Uranienborgveien

Fra avdelingen for gode sitater:

In spite of the grey hairs on his head, he consorted with prostitutes and poets, and with persons even worse.

- Jorge Luis Borges, fra The uncivil teacher of court etiquette (1935)

Paris 20 år etter

Hva har forandret seg i Paris de siste 20 årene (siden jeg var der sist):

· Renere luft (fortsatt alt for forurenset luft).
· Mindre biltrafikk (fortsatt alt for mye biltrafikk).
· Renere gater. Papirkurver over alt, som brukes.
· Mindre hektisk rytme (fortsatt alt for hektisk rytme).
· Færre folk i metroen (fortsatt alt for mange folk i metroen.
· Flere bikkjer. De er til og med lydige, og går uten bånd.
· Mange asiatiske ansikter i Metroen.
· Musee d’Orsay. (Fabelaktig!)
· Glasspyramiden foran Louvre.
· Sushirestauranter.
· Flere øyeblikk av overraskende vennlighet på Boulevard St. Michel.

· Jeg har blitt 20 år eldre, og kjenner at min tilkjempede aversjon mot byen er iferd med å avta.

Paris: Shakespeare & Company: Nostalgi og skrivekløe

Verdens kuleste bokhandel, Shakespeare & Company, ligger på rive gauche, den venstre bredden av Seinen (sett mot vannretningen, av uviss grunn), rett til venstre for Notre Dame, og er etter utseendet å dømme ingen blomstrende forretning. Å komme inn i denne sjappa er som å komme inn i en hule, noe som gjør enhver sammenligning med andre bokhandlere til en urimelighet. Her ligger bøkene i kaotisk uorden, tilsynelatende fullstendig uten systematikk, dyttet inn på måfå i hyllene og ellers stablet vaklevorent opp på det som måtte finnes av ledig plass, gjerne støttet opp av plankebiter. Her er gamle bøker, nye bøker, leste bøker, utleste bøker, pocketbøker og førsteutgaver side om side, bøker for salg og bøker for lesning på stedet, sistnevnte behørlig merket med LIBRARY på første omslagsside. Poenget med denne bokhandelen er ikke så mye å selge bøker som å drukne i dem, og ellers fungere som frihavn for mennesker med grafomane tilbøyligheter. De fleste kundene kommer da heller ikke for å kjøpe, men for å lese. Hele annen etasje er avsatt til lesning, med bøker så tett og i så store høyder at ordet bokskred står i overhengende fare for å få tilbake sin opprinnelige betydning, synonymt med jordskred, snøskred og levende begravelse. Her skal man bevege seg med varsomhet.

Shakespeare & Company er et tempel, ikke bare over den store litteraturen, men like mye over den lille. Smale ting man ikke finner andre steder i verden, har man gode muligheter for å komme over her. Obskure memoarer utgitt i begrenset opplag på eget forlag for en fortrolig leserkrets, en geriljaskuespillerinnes hastige nedtegnelser fra en gang på 1930-tallet, post-punk-romaner tegnet og fortalt av rabiate ungjenter med skandaliseringsbehov og dårlig selvbilde, side om side med James Baldvins Giovannis Room signert av forfatteren samt førsteutgave av en pianosonate av Edvard Grieg. Det finnes nemlig en god del musikkpartiturer her, de avspilles fra tid til annen på et gammelt piano som må ha blitt lempet inn her en gang i tidenes morgen. Det er bare så vidt det er plass til kundene.

På et bakrom i annen etasje er det overnattingsmuligheter for reisende. Her kan man sove mot å jobbe noen timer i butikken. Over inngangen kan man lese bokhandelens motto:

BE NOT INHOSPITABLE TO STRANGERS
LEST THEY BE ANGELS IN DISGUISE

Ellers arrangerer bokhandelen jevnlige skrivekurs. Hver mandag kan man lese sine skriverier opp for et entusiastisk publikum. I tillegg arrangeres en årlig litteraturfestival, en uke i juni.


HISTORIE

Navnet Shakespeare & Company er uløselig knyttet til store navn i amerikansk litteraturhistorie, i det som kalles The lost generation: Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, Gertrud Stein, Man Ray, foruten iren James Joyce. Den opprinnelige bokhandelen lå i Rue de l'Odeon, noen hundre meter unna dagens adresse, og ble etablert i 1919 av Sylvia Beach. Det var Beach som utga Joyces roman Ulysses, etter at den var blitt forbudt i USA og England. Bokhandelen var et samlingspunkt for amerikanske eksisforfattere i mellomkrigstiden, og er behørig portrettert av Hemingway i A Moveable Feast. Den opprinnelige bokhandelen ble stengt av den tyske okkupasjonsmakten i 1941, angivelig fordi Sylvia Beach nektet å selge det siste eksemplaret av Joyces Finnegans Wake til en tysk offiser.

Dagens bokhandel ble åpnet av George Whitman i 1951. Etter annen verdenskrig befant han seg i Paris, og bestemte seg for å bli boende. Han fant et billig hotellrom på Boulevard Saint Michel, hvor han etterhvert akkumulerte en stor samling engelskspråklige bøker. Så stor var samlingen at hotellrommet hans med tiden fungerte som bibliotek og bokhandel. Beat-poeten Lawrence Ferlinghetti, som var i ferd med å åpne den sagnomsuste bokhandelen City Lights i San Fransisco overtalte ham til å starte butikk på ordentlig - som et tilfluktsted for diktere og kunstnere og folk som gjerne ville være diktere og kunstnere. Whitman er idag over 90 år, og har overlatt driften av sjappa til datteren sin, som fører den videre i hans ånd.

Et besøk i Shakespeare & Company

Jeg forstår med det samme jeg kommer inn at jeg må ha lagt igjen noe av min ungdommelige poesibefengte sjel her inne da jeg var her sist, som ung dikterspire for over tretti år siden, for her finner jeg den igjen, sammen med en uimotståelig trang til å foreta grafomane utskeielser. Det fører umiddelbart til anskaffelse av kladdeblokk og penn. Etter x antall år med datamaskin, gjenopdages gleden ved å sitte på café med en grand crême og skrible ivei på måfå. Aktiviteten anbefales på det varmeste.

Lenke til Shakespeare & Companys nettside: http://www.shakespeareco.org/index.htm

...tra-la-la... (2)

...tra-la-la...

Om lov og lydighet

Jeg er, når alt kommer til alt, en lovlydig medborger. Om det skyldes tiltaksløshet eller respekt for øvrigheta skal jeg ikke si noe om akkurat her, men faktum er at jeg uhyre sjelden befinner meg i situasjoner der grensen mellom legalitet og lovbrudd rykker meg nevneverdig inn på livet. Spørsmålet ”skal – skal ikke” er i det store og hele irrelevant. Jeg lever et greit og forutsigelig liv, med faste vaner. Jeg har ingen kriminell omgangskrets eller ditto tilbøyligheter. Jeg har ingen hang til voldsbruk, til det er jeg alt for redd for å bli banket opp sjøl. Jeg er allergisk mot cannabis, og fristes derfor ikke til å fyre en rev. Bil kjører jeg ved så sjeldne anledninger at promillekjøring ikke fremstår som noe høvelig transportalternativ – jeg bor dessuten midt i sentrum, og tar heller drosje enn å miste parkeringsplassen. Ikke engang piratkopiering av dataprogrammer fremstår som spesielt fristende – jeg finner ikke ut av dem uten hjelp uansett, og er så avhengig av support at det ikke er annen råd enn å betale for programvaren.

Lista kan gjøres atskillig lengre, men slik er det altså fatt: Jeg er et lovlydig menneske. Det er ikke til å komme forbi.

Nå tror jeg ikke et øyeblikk på at dette har med høy moralsk standard å gjøre. Det er snarere et utslag av at den livsvei jeg av ulike grunner har slått inn på – aldeles uten å skjele til legalitet, lovgivning og denslags – går gjennom et lovlydig landskap. Hvordan jeg ville ha forholdt meg hvis annet hadde vært tilfelle – av uutgrunnelige årsaker som skjebnens luner, dårlige oppvekstvilkår, lysskjy bekjentskaper i ungdomsåra og sådant mer – vet jeg ingen ting om. Dermed vil jeg selvfølgelig ikke antyde at jeg uten videre er villig til å kaste meg hemningsløst inn i kriminelle aktiviteter dersom slike muligheter skulle finne på å havne i min vei, eller at min lovlydige praksis utelukkende er et utslag av tilfeldigheter – men jeg kan heller ikke påstå det motsatte med særlig stor overbevisning. Kriminelle valgmuligheter er rett og slett fraværende, det er saken.

Og dette kan jeg hevde på bakgrunn av flere timers gransking av sjel og hjerne, foretatt under en tilsvarende lang tur med bikkja i Nordmarka, der muligheten til å foreta et kalkulert lovbrudd for første gang på det jeg kan huske fremsto som både fornuftig og forlokkende. Jeg snakker selvfølgelig om båndtvangen. Ikke for meg, men for bikkja.

Å gå med bikkje uten bånd i båndtvangsperioden kvalifiserer neppe til betegnelsen ”kriminell atferd”, langt mindre til sikring på ubestemt tid av allmennpreventive hensyn. Det er et stykke igjen til A-gjengen, for å si det sånn. Likevel er båndtvangen et godt eksempel på en situasjon der egeninteressen butter såpass stygt mot lov og regelverk at jeg er sterkt fristet til å bryte sistnevnte med vitende og overlegg, til tross for stor forståelse for dette regelverket, i hvert fall for intensjonene bak det.

Regelverket pålegger meg å ha min aktive hund på 50 kilo pent i bånd hvert år fra 1. april til 20. august. Til alle tider. Det er en drøy plage å utsette dyret for. Ingen løping, hopping, spretting eller ukontrollert svinsing i sommerhalvåret. Ingen lek med ball eller henting av pinner. Her skal det utelukkende luntes sløvt og tungsindig gjennom sommertilværelsen, uten fysiske utskeielser av noe slag.

Det lar seg selvfølgelig ikke gjennomføre, og det er noe alle hundeeiere vet. Ikke bare av hensyn til hundens ve og vårt eget vel, men også for fortsatt å kunne utøve den nødvendige kontroll over dyret, sniker vi oss til å finne muligheter for å bryte dette påbudet, der det lar seg gjøre uten fare for bøtlegging og ukontrollert halsing etter vilt og bufe. Og det er jo nettopp poenget: Vern av vilt og bufe så lenge det er drektighet og avkom på gang. Det er jeg helt med på.

Og nå nærmer jeg meg snart poenget: I den generelle hundeloven gjelder båndtvangen i overnevnte tidsperiode bare der det er fare for å støte på nettopp vilt og bufe. Men i Oslo gjelder båndtvangen ubegrenset. Til tross for at mulighetene for å støte på en saueflokk i Uranienborgparken er heller små, gjelder båndtvangen også der, i likhet med i andre parker og grøntområder. (Det finnes riktignok noen ørsmå områder i utilgjengelige strøk av byen som er unntatt fra bestemmelsene, men der har jeg aldri vært!)

Min hund – han heter Kaos, men lever bare unntaksvis opp til navnet – er et lydig individ. Det er ikke noe han heller vil enn å gjøre som jeg sier, forutsatt selvfølgelig at han skjønner det, men det gjør han stort sett. Og når andre hundeeiere river og røsker i båndene og gir hissige kommandoer med ilter stemmebruk – Kom her! – mens bikkjene deres stritter imot og slepes bortover bakken på alle fire, gir det meg en egen indre tilfredshet å hviske fortrolig til min firbeinte ledsager: - Kom ’a, Kaos, så går vi. Og så kommer han.

I bånd, derimot, er han ikke fullt så medgjørlig. Da skal det lite til før han blir akkurat som de andre, ja enda verre: Han legger seg på ryggen, med alle fire rett tilværs, og spiller død. Da er han ikke til å flytte på, om det så var med kran.

Min kontroll over hunden er med andre ord langt mindre påfallende i båndtvangsperioden enn ellers i året. Ellers gjør han som jeg sier, kommer når han kalles på og går dit jeg vil. I bånd, derimot, stritter han imot fra første skritt, og vil alltid gå sine egne veier.

Men å våge den påstand overfor kommunens inspektører at det som måtte forekomme av vilt og bufe i nærmiljøet har langt større muligheter til å bli forstyrret i sin drektighet og med sine avkom av en hund i bånd enn av en hund som går løs, den kommer jeg neppe langt med. Og overtredelsen straffes med en bot på inntil fem tusen spenn – omtrent på linje med 120 km/t i en 50-sone, med den fare det utgjør for skolebarn og pensjonister.

Løsningen på problemet er enkel og genial: Å finne et bånd som er langt nok.

Nå har jeg gått til anskaffelse av et snøre på 15 meter, laget av glatt nylon som glir elegant over stein og røtter. På utprøvingstur i Nordmarka svinset bikkja seg rundt tuer og trestammer, klatret opp på knauser og jumpet ned igjen – og båndet gled fint og mostandsløst etter ham uten å hekte seg fast en eneste gang. Han går i bånd, det er ikke til å komme fra, mye bånd, til og med – og han merker det ikke en gang. Riktignok er det ingen som holder i båndet, men det er en mindre vesentlig detalj. Skulle det komme en kontrollør eller et rådyr innenfor synsfeltet, er det bare å sette ned foten. Forutsatt, selvfølgelig, at båndet er innenfor rekkevidde.

Løsningen er perfekt. Og ikke nok med det: Min tilværelse som lovlydig medborger i samfunnet er gjenopprettet – ikke som resultat av tilfeldigheter, denne gangen, men av kløkt og aktiv problemløsning.

I det rette perspektivet ser jeg her store vyer for kriminalomsorgen. Hallo? Er det noen som hører?

Ut på tur – aldri sur. Om klima, vær og andre tildragelser i Oslo, Lisboa og Porto

Folk i Norge er vant til å ta værforbehold. Det har vi da også i stadig økende grad grunn til. Ifølge definisjonene meteorologene opererer med for å fastslå når de ulike årstidene inntreffer – beregnet utfra målinger av gjennomsnittlig døgntemperatur og denslags – gjorde våren sitt inntog i november, leste jeg et sted, noe som stemte godt overens med egne observasjoner av blåveis på julaften. Vinteren, derimot, viste seg i slutten av mars, med årets kaldeste natt ved overgangen til april. Fortsetter det sånn, blir vi nødt til å bytte ut solfaktor med skareklister i fellesferien.

Fullt så ille var det ikke i Portugal, men det nærmet seg. Etter flere vakre dager med sol og sommertemperaturer, tok det til å blåse så vinflasker og halvlitere smalt i veggen. Et stykke nord for Lisboa blåste en hel fabrikk på havet, taket på en skole ble flerret vekk som av en diger boksåpner, og en motorvei ble stengt på grunn av for høy sjøgang. Manns minne strakk ikke til for å huske noe lignende, ble vi fortalt.

I Porto ble vi kjent med ulike varianter av portugisisk regn: Vertikalt, horisontalt og omvendt vertikalt, det vil si nedenfra og opp, og alt sammen i styrkegrader som varierte på en skala fra 1 til 10, der skybrudd utgorde en knapp treer. Fra hotellvinduet i tolvte etasje på Vila Gale hotell – merk navnet – fikk vi en sterk forståelse av hvordan Noa hadde det på toppen av Ararat.

Innimellom, da det lot seg gjøre å myse såpass gjennom regntåka at man fikk et glimt av omgivelsene, viste Porto seg likevel som en svært særpreget by, full av de merkeligste motsetninger: De vakre og maleriske husene nede ved havna framsto i avanserte stadier av forfall, mens moderne arkitektoniske misfostre skjøt opp som paddehatter i utkanten av byen. Det ble med rette ansett som et problem at den kjøpekraftige delen av befolkningen trakk ut i omgivende landsbyer, mens sentrum i stor grad ble overlatt til folk som knapt hadde råd til å betale husleia, langt mindre trå til med et malingsstrøk eller to der det trengtes. Og det gjorde det. Her skulle soppsaneringsekspertene i Mycoteam virkelig fått noe å holde på med.

Men vakkert var det. Elva og havna og de nevnte maleriske husene. Broer med dramatiske spenn, små portvinsbåter i iherdig trafikk på kryss og tvers – nå var riktignok portvinstønnene byttet ut med det lille som fantes av turister, og selv om brorparten av dem kunne ha en slående likhet med tønnene, ble de stablet på en annen måte, slik at inntrykket fortok seg litt, men likevel – vi fikk et klart inntrykk av at dette ville ha vært fint i oppholdsvær.

Den store publikumsmagneten i Porto er selvfølgelig portvinsfabrikkene. Guidet omvisning med innlagte smaksprøver. Her kan man virkelig gå runden. Begynne på Sandeman nede ved elvebredden, og arbeide seg oppover i åssida så langt beina bærer. Det skulle i seg selv være grunn nok til å plotte inn Porto i reiseruta neste gang man er på de kanter. For vår del valgte vi å begynne øverst, hos det ærværdige firmaet Taylor, etablert det Herrens år 1694. Her satt tradisjonene som patina i veggene, for ikke å nevne hva som satt i tønnene, hvis rominnhold i liter taltes i sekssifrede tall. I hvert fall femsifrede. Det er grenser for hvilke detaljer som fester seg etter prøvesmaking av de mest ulike lagringsmåter og druekvaliteter. Vi endte uansett opp med et klart inntrykk av at portvin og portvin, det er mangt. Og noe av det var så utrolig godt og smakfullt at man reiste langt av sted på hver eneste lille prøvende munnfull. LBV fremkalte ekstatiske fornemmelser, men hva bokstavene sto for, har jeg dessverre glemt.

Størst inntrykk på Taylor var det imidlertid fuglene som gjorde. Rundt omkring på det vakre anlegget, med de velstelte hagene og den fabelaktige utsikten over elva til de soppbefengte husene på den andre siden – som uomtvistelig kom mest til sin rett på avstand – vandret perlehøns og påfugler henholdsiv forvirret og andektig omkring fullstendg uforstyrret av vinens sødme og kvaliteter. Og det var noe med forholdet mellom en påfuglhøne og en påfuglhann som vakte merkverdig kjente assosiasjoner. Han, som kan mønstre en så overveldende prakt når han er i det hjørnet, lå flatt på bakken som en sekk, med hodet ned i brosteinene og den lange halen som en hyssing bak seg. Foran ham sto en høne, hvit og lekker, og stirret på ham. Nebb mot nebb, hun så på ham med en hønes intensitet, mens han bare så ned i bakken: en slagen mann. Ute av stand. Slik lå de i over en time, minst. Fullstendig ubevegelige. Uforstyrret av kameraer og flaksende turister. Så, omsider, da alt håp forlengst syntes ute, reiste han seg. Løftet hodet. Ristet på fjærene. Og løftet halen, slo den ut som en vifte, og oppførte en langsom dans der han viste seg frem i all sin skjønnhet, med sine fabelaktige fjær og sin aldeles uforlignelige blåfarge på brystet. En mann, i all sin prakt.

Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn en påfuglhann som lufter fjærene på den måten. Den voldsomme prakten han framviser virker så langt hinsides all fornuftig anvendelighet. Alt det som utgjør hans manndom er et uomtvistelig handicap i det praktiske livet, bare vekten av fjærene er helt på grensa av hva han kan bære, han vakler innimellom, halter litt, og må ta seg inn for virkelig å få vist seg fram. Og nettopp der ligger påfuglhannens forsonende trekk. Det er ikke så lett, bestandig. Det kommer ikke helt av seg sjøl. I lange perioder kan han ikke annet enn å ligge nede for telling. Sorry, baby, du kan stirre så lenge du vil.

Det skjer først når du nesten har gitt opp håpet.

Vi nøyer oss med å konkludere med at Taylor i Porto er verdt et besøk. Portvin eller ei: Her har vi noe å få med oss.

Prokrastinering, siste innlegg

Wikiquote har en sitatsamling om prokrastinering. Noen av sitatene er litt morsomme.
http://en.wikiquote.org/wiki/Procrastination

En sikker vei til fortapelsen

Jeg har så vidt startet på en blogg, og ser allerede nå klart og tydelig at dette lett kan bli en sikker vei til fortapelsen. Bloggen skal jo ikke bare påbegynnes, den skal også følges opp – om ikke nødvendigvis daglig, så i det minst med noenlunde overskuelige mellomrom – noe som ikke bare medfører at man blir nødt til å skrive fra tid til annen, man blir også nødt til å tenke. Det er et krevende imperativ å dra på i hverdagslaget. Tida man har til rådighet, til inntekts erhvervelse og sådant mer, er tilmålt nok som den er, om man ikke skal begynne å hule den ut med bloggskriving og annet dill. Hva blir det neste? Bilder på Facebook? Finnes det ingen grense for hva man skal lokkes til å holde på med?

På den annen side: Den østerrikske poeten Rainer Maria Rilke – kjent ikke bare som modernismens foregangsmann innen poesien, men også som en iherdig dagbokskriver – skrev en gang følgende bevingede ord, gjengitt omtrentelig etter hukommelsen: Diktningen kan sammenlignes med en frakk, der de publiserte verkene utgjør ytterstoffet. Dagbøker og brev, derimot, utgjør fôret. Og ofte kan man være fristet til å bære frakken med fôret ut.

For min del har jeg alstå omsider kommet i gang med fôret. Og det skal man ikke ta lett på. Aktiv prokrastinering krever både omtanke og planlegging, nøyaktig som hos Albert Åberg. (”Skal bare …”)

(Hva Rilke angår, er jeg helt enig med ham i at dagbøkene hans er mer lesverdige enn diktene, men det skal jeg ikke si så høyt at noen hører det.)

真心ブラザーズ

De som har hatt vanskeligheter med å få med seg teksten til Magokoro Brothers' versjon av My Back Pages på albumet Masked & Anonymous, kan få hjelp her. Teksten går som følger:

Shiro ka kuro shika kono yo ni wa nai to omotte ita yo
Dare yori mo hayaku ii seki de ii keshiki ga mitakattan da
Boku o suki da to itte kureta onnatachi mo doko ka e kieta
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa

Jisonshin no tame muda na giron o kuri kaeshite kita yo
Eiyuu kidori de tasuuha no yowasa o koutei mo shite kitashi
Boku o subarashii to itte kureta otokotachi mo tsugi no emono e tobi tsuita
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa

Ana no aita saifu ga boku ni kane o kure kane o kure to iu
Aozora ga boku ni muriyari nonki sa o youkyuu suru
Boku o kowai to itte kureta yuujin mo haru ka omoide no naka
Ano koro no boku yori ima no hou ga zutto wakai sa

NB: Siste linje skal gjentas to ganger.

Om å få ut fingern

Prokrastinering er et lærd ord som betegner det man foretar seg før man får ut fingern. Ordet finnes ikke i Bokmålsordboka, og er altså ikke særlig innarbeidet her til lands, men det forhindrer selvfølgelig ikke praksisen i å være det. Kunnskapsforlagets blå engelsk-norske forklarer ”Procrastination” med utsettelse, somling, nøling og sendrektighet. Begrepet kommer fra latin, pro – til – og crastinus – i morgen eller senere – og handler om å utsette til i morgen det man skulle ha gjort i dag.

Å tro at prokrastinering dreier seg om latskap, er en misforståelse. Latskap er passiv adferd, mens prokrastinering derimot er en aktiv form for unnvikelse. Man utsetter ikke det man har å gjøre fordi man ikke gidder, men fordi man innbiller seg at det er så mye annet man er nødt til gjøre først. Følgelig er det prokrastinerende mennesket ofte en svært travel og aktiv medborger. Han farer omkring i verden som en liten strikkball, har fulle avtalebøker og lange gjøremålslister, han planlegger og beregner, teller dager og uker og legger omhyggelige strategier, men kommer aldri fram til sitt egentlige forehavende: Å slutte å røyke, bli et nytt og bedre menneske, begynne å trene, skrive boka han har tenkt på i årevis og som nesten er så godt som fullført i hans eget hode, eller sende inn demoen som gjør at han endelig har sjans til å få noen spillejobber og kanskje tjene litt penger på musikken sin, i stedet for å måtte bruke opp livet sitt på uvesentlige småjobber som tar alt han hare av tid og spiser ham opp innenfra uten å gi annet utbytte enn det som trengs for å betale husleia og lysregninga. Eller en flatskjem. Eller en ny datamaskin. Eller en helt nødvendig reise til Istanbul. Eller hva det nå var.

Litteraturen fastslår at prokrastinering er en synd. Den greske poeten Hesiods formaning om fenomenet er datert så tidlig som til 800 f.Kr., det vil si omtrent da man mener at skriftspråket oppsto: Utsett ikke ditt arbeide til i morgen eller dagen etter, for en treg arbeidskar fyller ikke sin låve, ei heller den som utsetter oppgaver. Cicero skrev ca. 44 f.kr.: Treghet og prokrastiering er utfordragelig. Ifølge Bhagavad Gita, hinduenes hellige bok, ble ikke de som prokrastinerte gjenfødt, men gikk rett til helvete. Mer oppdatert på prokrastineringens konsekvenser i en moderne tilværelse, var John Lennon, som kom med følgende gullkorn: Livet er det som foregår mens du planlegger noe annet. Man må vite hva man snakker om for å kunne si noe sånt.

Nå kan prokrastinering selvfølgelig ha sine fordeler. Om Hitler hadde prokrastinert, ville mye ha vært unngått. Sendrektigheten i det moderniseringsprosjektet fra 1960-tallet som gikk ut på å anlegge motorvei langs Karl Johans gate, omgitt av skyskrapere, har vi nå liten grunn til å beklage. Og den hang til prokrastinering som i årenes løp har gjort seg gjeldende hos statsledere med tilgang til atomknappen, er også av de ting vi kan glede oss over. På mer private plan har prokrastinering utvilsomt sørget for å bevare mange ekteskap, reddet folk fra gjeldsbyrder og forhindret utallige brannstiftelser og mord.

For folk som lider under prokrastineringens åk, er slike betraktninger imidlertid en mager trøst – en unnvikelsesmanøver, nært beslektet med det som her omtales. For det som ofte ligger der og verker som prokrastineringens underliggende årsak, er frykten for å ikke få det til, eller ikke å gjøre det godt nok. Når avhandlingen som omsider markerer avslutningen på en mangeårig utdannelse endelig er skrevet og innlevert, etter atskillig prokrastinering, er forbedringspotensialet definitivt oppbrukt. Og jo lenger man prokrastinerer, desto høyere vokser ambisjonene, og med ambisjonene vokser fallhøyden – og svimmelheten når man står der og fortsatt prokrastinerer, mens man langsomt og ubønnhørlig forvandles til sin egen Hjalmar Ekdal – han med livsløgnen og meningen med livet, som Ibsen skrev så innlevende om.

For min egen del finner jeg atskillig trøst i venstrehåndsarbeider. Ting som overhodet ikke er planlagt eller gjennomtenkt, og som foretas kjapt og enkelt på en plutselig innskytelse. Ofte går slike ting bemerkelsesverdig bra. Man kommer fra dem med æren i behold. Resultatet er gjerne et skriftstykke på halvannen side eller så, skrevet i løpet av den tida det tar å slippe opp for damp. Denne bloggen er imidlertid ikke utslag av noe slikt: Den er en del av prokrastineringen, det som skal gjøres i forkant av de store prosjektene: Slutte å røyke, bli et bedre menneske, skrive boka og sende inn demoen. Jeg har svært konkrete planer. Jeg skal bare lage en blogg først.