En sikker vei til fortapelsen

Jeg har så vidt startet på en blogg, og ser allerede nå klart og tydelig at dette lett kan bli en sikker vei til fortapelsen. Bloggen skal jo ikke bare påbegynnes, den skal også følges opp – om ikke nødvendigvis daglig, så i det minst med noenlunde overskuelige mellomrom – noe som ikke bare medfører at man blir nødt til å skrive fra tid til annen, man blir også nødt til å tenke. Det er et krevende imperativ å dra på i hverdagslaget. Tida man har til rådighet, til inntekts erhvervelse og sådant mer, er tilmålt nok som den er, om man ikke skal begynne å hule den ut med bloggskriving og annet dill. Hva blir det neste? Bilder på Facebook? Finnes det ingen grense for hva man skal lokkes til å holde på med?

På den annen side: Den østerrikske poeten Rainer Maria Rilke – kjent ikke bare som modernismens foregangsmann innen poesien, men også som en iherdig dagbokskriver – skrev en gang følgende bevingede ord, gjengitt omtrentelig etter hukommelsen: Diktningen kan sammenlignes med en frakk, der de publiserte verkene utgjør ytterstoffet. Dagbøker og brev, derimot, utgjør fôret. Og ofte kan man være fristet til å bære frakken med fôret ut.

For min del har jeg alstå omsider kommet i gang med fôret. Og det skal man ikke ta lett på. Aktiv prokrastinering krever både omtanke og planlegging, nøyaktig som hos Albert Åberg. (”Skal bare …”)

(Hva Rilke angår, er jeg helt enig med ham i at dagbøkene hans er mer lesverdige enn diktene, men det skal jeg ikke si så høyt at noen hører det.)