Nokså sent i livet har også jeg oppdaget gleden ved å sitte på barkrakk. Vi møtes ved disken hver ettermiddag, den samme gjengen, alle menn. Vi kjenner hverandres ansikter godt. Det er sjelden vi snakker om noe alvorlig, likevel føler vi en sterk samhørighet der vi sitter, for det er alltid noen her hvis skjebne er mer fremskreden enn de øvriges.
Med kjølig distanse betrakter vi ham som er i ferd med å gå til hundene. Selv er vi ikke der ennå, men det er godt å ha noe å heve seg over. Så lenge det varer.
lørdag 17. januar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Den sosiale alkoholismen
Man tror man er så nære, men likevel så fjerne, der man står
-man tror man er langt fra, men
temmelig nær, uten å forstå
at det ikke er bare, bare ,
og skjer hos andre - så - skål!
Legg inn en kommentar