Den farlige kunsten: Høyt elsket – dypt savnet

Den farlige kunstens død er endelig offisielt stadfestet. Begravelsen fant sted under Norsk Kulturråds årskonferanse 2008, avholdt 14. november i Dansens Hus i Oslo.

Kulturminister Trond Giske forrettet. I gravtalen siterte han blant andre Pablo Picasso – Painting is not done to decorate apartments, it's an instrument of war – og beklaget seg over at norsk kunstdebatt stort sett dreier seg om estetikken i kunsten. Hvor har vi den farlige kunsten i dag? spurte han retorisk. Hvor finner vi romanen som provoserer, utfordrer makthaverne? Teaterstykkene som forandrer vår virkelighetsoppfatning?

For min egen del synes jeg det mest utfordrende for virkelighetsoppfatningen er å bo i et land der makteliten svermer for revolt og provokasjoner. Et land der statens viktigste kulturinstitusjon offisielt går ut og etterlyser opprør, og der selv kulturministeren understreker viktigheten av at kunstnere får anledning til å provosere og tøye grenser. Det er her underforstått at anledningen byr seg i form av statlige stipender. Ministeren lovet å gjøre sitt beste for å bedre rammebetingelsene i så måte, med følgende begrunnelse. Farlig kunst er forenelig med kunst betalt av makthaverne, fordi økt produksjonsmulighet gir økt frihet.

Etter denne konferansen skulle det si seg selv at enhver antydning til provokasjon innen kunsen er uinteressant. Heretter gjelder det å konsentrere seg om sentralområdene: Havet, Døden og Kjærligheten.