Tolerant justisminister

Justisminister Knut Storberget, mannen som aldri sover, er en helgarderingens mann. I spørsmålet om å tillate bruk av hijab i politiet, er han for, mot og avventende på samme tid - alt sammen på innpust og med stemmen dirrende av engasjement. Ingen tvil om at mannen er en dypt seriøs politiker.

Når han vil tillate hijab, er det etter eget utsagn for å trekke nye grupper - det vil si innvandrere - til politiyrket. Da er det selvsagt viktig å vise åpenhet og toleranse, og tillate folk å kle seg slik deres respektive trosretninger tilsier. Når han er mot, er det – fortsatt etter eget utsagn – fordi politiet skal være verdinøytralt. Når han er avventende, er det fordi han ikke har peiling på hva han snakker om, og vil vente og se hvilken vei vinden blåser før han gjør seg opp en egen mening.

Hver for seg kan disse holdningene ha mye for seg, også den siste. Men å gjøre seg til iherdig talsmann for alle tre holdningene på en gang, må sies å være litt i drøyeste laget, selv for en politiker. Storberget trenger virkelig ingen opposisjon for å få fram kontroversene. Det han derimot kunne trenge, er noen – også kalt politiske rådgivere – som kan kneble ham, binde ham og stenge ham inne i et kott hver gang han får trang til å si noe. Den mannen trenger å bli beskyttet mot seg selv.

Han trenger også beskyttelse mot sin egen uvitenhet. For det virkelig oppsiktsvekkende i denne saken, er ikke at justisministeren har mangfoldige meninger, men at han ikke aner hva en hijab er for noe.

Hijab er ikke noe tradisjonelt religiøst hodeplagg, det er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen, oppfunnet i vår tid, som et moderne alternativ til de tradisjonelle klesdraktene for kvinner i muslimske kulturer. Bruk av dette hodeplagget er følgelig forbudt i de fleste muslimske land. Det signaliserer nemlig politisk opposisjon, og det tillater man lite av i dagens muslimske verden.

Nå er det selvfølgelig ikke slik at alle som går med hijab nødvendigvis er fanatiske fundamentalister og potensielle selvmordsbombere. Hijab’en har etter hvert blitt et moteplagg, på linje med hva t-skjorter med bildet av Che Guevara ble for vestlig og latinamerikansk ungdom på søttitallet. Det var mange med slike t-skjorter som ikke hadde tenkt å invadere Bolivia, for å si det sånn, og de færreste av dem hadde Kalashnikov’en liggende under senga.

Ikke desto mindre er det vanskelig å komme bort fra følgende: Dersom islamistene i vesten greier å gjøre hijab-skautet ensbetydende med tilhørighet til religionen islam, har de vunnet en seier de ikke har greid å oppnå noe sted i den muslimske verden, kanskje med unntak av Iran. Det er først og fremst i denne sammenhengen Storbergets ulike meninger blir underlige, uanset hvilken av dem han fremmer. Hvis man ikke visste bedre, skulle man tro han var kjøpt og betalt av mullah Krekar. Det er han selvfølgelig ikke. Han er bare uvitende.  Og da ville det kanskje være like greit å holde kjeft?