Altergutten finnes ikke

Rudi Kessel sier i et intervju i Klassekampen 9. april at han ser på sølibatet som en nøkkel til å forstå de svært omfattende overgrepssakene som har blitt avslørt innen Den katolske kirke. Jeg tror han tar feil.

Det er en mengde mennesker i samfunnet som lever i seksuell avholdenhet, frivillig eller ufrivillig, uten å bli overgripere av den grunn. Jeg tror årsaken til at det finner sted så mange overgrep nettopp i kristne miljøer, er å finne i den løgnaktige kristne virkelighetsoppfatningen, der et menneske blir ansett for å være av en fundamentalt syndig natur. Denne syndigheten settes primært i forbindelse med seksualitet. Det er ofte et ekstremt fokus på parhestene ”seksualitet” og ”synd” innenfor kristne miljøer. Samtidig har man den forestilling at den som synder i sitt hjerte, har allerede syndet mot Gud. Dermed blir spranget fra tanke til handling foruroligende kort.

Man kan kalle det en tragisk virkelighetsforvrengning: Presten som forgriper seg på altergutten, blir ikke fristet av hans glatte hud og unge kropp. Nei, det er Satan som frister presten, og som lokker ham til synd – en synd som er begått allerede før handlingen finner sted. Selve overgrepet blir en parentes i et hendelsesforløp der altergutten bare er en statist i et større sjelsdrama, der det først og fremst er prestens frelse som står på spill. Som offer er jo altergutten uten synd. Dermed er det presten som blir offer, et offer for Satans fristelse. Altergutten finnes ikke.