Denne sommeren

Denne sommeren er et harkende maskineri som slår seg av og på til stadighet. Været skifter flere ganger om dagen, aldeles uten omtanke, og mens resten av Europa baler med den verste hetebølgen i manns minne, med temperaturer opp mot 40 grader i skyggen, går vi her omkring og fryser og svetter om hverandre, og sjekker værtjenesten på yr.no flere ganger om dagen for å få et holdepunkt i tilværelsen. Men det får vi ikke. Været er langt fra hva det gir seg for ut på nettet. Ikke nok med at de ikke kan fortelle oss hvordan været blir, de har ikke engang peiling på hvordan det er. På yr smiler en glitrende sol, mens regnet høljer ned utenfor stueveggen.

Dette frenetiske skiftet mellom regn og sol skaper et grovær som virker stadig mer illevarslende jo mer sommeren skrider fram. Det er som om naturen er ute etter hevn, og kommer for å ta oss. Stien ned til sommerhytta vår er snart så gjengrodd at den ikke syns lenger. Grønnsværet rykker oss stadig nærmere inn på livet, og omringer oss fra alle kanter. Riktignok er jeg glad i naturen, men nå begynner det å bli mye å hanskes med. Lufta er full av mygg, bakken er full av flått og fjorden er full av brennmaneter. Solfaktor er byttet ut med Eurax og Xylocain, for høvelig lokalbedøvelse. Hytta, som engang var en husmannsplass midt inne i en omfangsrik hamnehage der det gikk hester og kyr på beite, blir stadig tettere omringet av nordisk regnskog. Epletrærne som ble plantet her for knapt et par mannsaldre siden, og som man må anta hadde litt luft og rom omkring seg en gang i tida, står nå midt inne i tette skauen. Mellom røslige graner finner vi en rododendronhekk. Ingen tvi om at dette landet er i ferd med å gro igjen. Og denne sommeren gror det heftigere enn noensinne.

Om vi bare hadde hatt en geit eller to, eller et par kyr. De kunne ha beitet hamnehagen tilbake til sin fordums glans. Vi har vært inne på tanken om å få lånt noen drøvtyggere av en lokal bonde, men det lar seg ikke gjøre. Bønda holder ikke på med dyr lenger, de dyrker poteter og jordbær, og om vi støter på en gjeng landarbeidere ute på et jorde, så snakker de bare litauisk, og skjønner ikke hva vi prøver å redegjøre for. De mekaniske innretningene vi rår over, i form av gressklipper med 6 hk Briggs & Stratton-motor, har gitt opp for lengst. Her må et slås med ljå. Vordende grovtømmer angripes med håndsag. Det er vel bare byfolk som oss som er teite nok til å holde på med den slags antikverte redskaper, men vi får se det som en form for kulturvern, noe vi holder på med for at ikke ferdigheter med ljå skal gå fullstendig i glemmeboka.

Nå må det sies at jeg kapitulerte etter noen timer, svett og fæl, og fikk lånt en traktor av en kornbonde i Vestby. Det hjalp. Nå går det faktisk an å gå over tunet.

Enn så lenge holder vi med andre ord tappert stand. Og drømmer om litt av den hetebølgen vi har hørt rykter om. Ikke hele bølgen. Bare litt av den. Det hadde ikke vært så verst.