Donovan

Få artister har blitt så ettertrykkelig glemt som den skotske visesangeren Donovan Leitch. På seksti- og begynnelsen av syttitallet herjet han på hitlistene verden over i en grad som bare ble overgått av The Beatles og, fra tid til annen, The Rolling Stones, band han for øvrig øvde en stor påvirkning på. Hans musikalske innflytelse på samtidas musikk, det som på sekstitallet kaltes pop, og som på syttitallet ble omtalt som rock, var aldeles ekstrem, og ble bare overgått av den innflytelsen han hadde på kulturen som omga musikken. Arbeidergutten fra Edinburgh, som ble stjerne over natta, var inspirator for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret i sekstiåra, og for mye av det som var bra innenfor musikken. Han introduserte The Beatles, Bob Dylan, Rolling Stones og Jimi Hendrix for hallusinogene droger. Han oppfant slagordet flower power, på en LP med den vakre tittelen A Gift From A Flower to A Garden. Han lærte George Harrison å meditere, og tok med seg alle fire gutta til ashramet til guru Mahareshi i India – for a spot of meditation. Han var hippie før hippiene. New age-agent før new age ble oppfunnet. Men alt dette er for lite å regne mot den innflytelsen han hadde musikalsk.

Donovan omtales gjerne som visesanger, men han betraktet seg selv som en pop-artist. Pop på den tida omfattet noe helt annet enn det vi forbinder uttrykket med i dag – hele den Liverpoolske musikkbevegelsen var pop, alt det foreldrene våre nektet oss å høre på. Pop var rytmegitar, sologitar, batteri og bass, og fire eller fem narsissistiske musikere med langt hår og like dresser, som sang dundrende sanger om pubertal kjærlighet i grovspilte arrangementer i C-, F- og G-dur. Inspirasjonen var Buddy Holly og andre eksponenter for amerikansk rock-n-roll.

Inn i dette trakk Donovan elementer av jazz, klassisk musikk, indisk musikk, keltisk musikk, folkeviser og, selvfølgelig, rock. Han tok i bruk ”nye” instrumenter, og fikk andre til å gjøre det samme. George Harrison blir ofte tilskrevet æren for å ha vært den første til å bruke indisk sitar i vestlig popmusikk, på Norwegian Wood. Men Donovan var først ute, med sitar som med så mye annet.

Han skrev låter i et rasende tempo. Hvor mange, er det ingen som har helt oversikt over, men man har talt seg fram til at 200 av sangene hans er blitt utgitt på plate av andre artister, fra Byrds til Jefferson Airplane. To hundre. Han var aktiv i ca. åtte år, fra 1962 til 1969. 200 låter. Det blir en ny sang hver fjortende dag. Ikke verst, når man tar i betraktning at mannen mesteparten av tida var så skev at han knapt kunne gå.

Dagsrytmen, i lange perioder, besto i å stå opp et kvarter før soloppgang, ta en mescalintrip, og deretter stige med sola. Svært mange av sangene hans handler om det. For eksempel Sunshine Superman. Eller smak på denne teksten:

He will bring happiness in the pipe.

He’ll ride right away on his silver bike.

And apart from that he’ll be so kind

In consenting to

Blow your mind.

Nå må det i rettferdighetens navn sies at visene hans var enkle. Enkle i tekst, og enkle i musikalsk struktur, på samme måte som folkeviser er enkle. To linjer vers, og et omkved. Men han gjorde det så lekent. Han lekte seg fram til låtene, og hadde en vennlig måte å gi faen i konvensjoner på, musical and otherwise. Hans protest var ikke aggressiv, som mange av hans samtidige, men myk, zen-aktig, lik det myke vannet som sliper den harde steinen rund.

Tekstmessig var han ingen Shakespeare. Men som populærartist insisterte han hele tida på å gjøre popmusikken meningsfull. Det skulle ikke bare handle om pubertal kjærlighet, men om kjærlighet i universell forstand. Faren hans var kommunist, og svermet for væpnet arbeiderrevolusjon. Donovan hadde større tro på å forandre menneskene i systemet innenfra. De hadde heftige diskusjoner, ble aldri enige, men holdt det likevel gående sammen. Gammeln fulgte sønnen på turneer hele verden rundt –oppgaven hans besto i å introdusere avkommet off-stage over høyttaleranlegget: Ladies and gentlemen – I give you Donovan Leich – mens Donovan på sin side dro veksler på alle visene faren hadde sunget for ham da han var liten. De keltiske visene, som var grunnlaget for hans egen låtskriving. Mission: Å dra popmusikken bort fra den amerikanske innflytelsen, i retning av det keltiske. (Han gjorde en god jobb der.)

Dette blogginnlegget ble langt, gitt. Jeg kunne ha sagt mye mer om Donovan, men jeg skal ikke dra det så mye lenger nå. Bare nevne at jeg har brukt mye av denne sommeren på å spile meg gjennom en del av katalogen hans, og vil gjerne slå et slag for Donovan. Jeg anser ham, som tidligere nevnt, ansvarlig – med rette eller urette? – for mye av det som gikk skeis med ungdomsopprøret på sekstitallet, og mye av det som var bra med musikken. Han var et stort forbilde for meg da jeg gikk på ungdomsskolen, men da skjønte jeg ikke helt betydningen av ordet Sunshine. Uansett er det mye som tyder på at det blir konsert på En Café til høsten, inkludert foredrag, med tittelen Hva skjedde med Donovan. Inspirert av en sommer på Måna (se bilde under Denne sommeren) med Donovanlåter fra morgen til kveld.

Stay tuned.